Denne går litt utenom livet som det ruller i Montpellier. Den går tilbake sju år, og til Houston, Texas.
"Det var en fin morgen. Det var bare meg og Jane hjemme, og den dagen skulle jeg være med henne i stallen for første gang. Alarmen sto på klokka 8AM, for det var en lang kjøretur fra Katy ut til ranchen hvor hesten og treneren ventet oss klokka 10. Bare oss to jentene. Karen var i Mexico på ferie sammen med søstra si, og Rachel hadde overnattet hos faren. Jeg gledet meg, men det var noe rart i lufta, jeg kunne bare ikke sette fingeren på det.
Jeg hadde akkurat kravla ut av sengen når telefonen ringte. Det var Jorunn av alle mennesker. Jorunn som for øyeblikket var på utveksling i Spania med mannen på slep, som da også var nyforlovet. Hun startet forsiktig, spurte hvordan det gikk med meg og så videre som vanlig. Men det var noe i stemmen hennes. Hun skalv, jeg kunne høre det gjennom røret. "Det har vært en ulykke", sier hun. Hun trengte ikke si mer. Jeg avbrøt før hun fikk sakt mer. Det eneste som kom ut av meg var "ikke Marie?!?!?!". Jeg skrek det ut, for jeg visste det var sant. Jorunns stemme var nå gått over til gråt. Jeg beundrer henne fortsatt for motet, for å gi en slik beskjed. Jeg husker ikke annet enn at jeg ulte. Det kom lyder ut jeg aldri har hørt eller opplevd før eller etter. Pusten hadde vanskelig for å komme naturlig og etterhvert måtte jeg konsentrere meg om bare å puste inn, puste ut. Det tok en stund før jeg kom på at Jane i det hele tatt eksisterte. Den stakkars 12 år gamle jenta hadde helt garantert fått med seg at noe forferdelig hadde skjedd, men våget seg ikke ut av rommet. Så redd hun må ha vært. Men jeg kom meg ikke opp fra gulvet. Jeg fikk endelig kontakt med en venninne, og hun kom over og tok seg av jentungen. Jeg tror hverken Jane eller jeg noen gang vil glemme den morgenen."
Det var lørdag 29. januar 2005. Du døde 28. januar 2005.
Du skulle på en weekend tur til Tromsø sammen med Kristine. Dere hadde planlagt det lenge og fortalte ivrig om det på telefonen søndagen uken før. Dere skulle bo på hotell mener jeg og det var virkelig shopping og champagne på agendaen. Henrik hadde vært litt syk, og du ville egentlig ikke forlate når han var dårlig, men bestemmer deg for at om du i det minste kjører selv kan du dra hjem når du vil om han blir verre. Moren din og Tor-Åge sier du skal ta båten, at det er bedre, men bilen var pakket og klar, og dere tar avsted. Det er vinter og det er mye sne. Dere var kommet nesten halvveis når dere får sleng på bilen. Det kommer en annen bil i møte. Det går fort. En av dere dør i bilen, den andre i helikopteret på vei til sykehuset i Tromsø. Den andre bilisten får lettere skader. Og bildet av den smadrede blå Clioen er som brent inn i hjernen min. Det bilde som blir tatt før brannvesnet skjærer dere ut. Det bilde som blir publisert på internetsiden til en avis, skrevet av en journalist som ikke visste bedre.
Senere viser det seg at dere ikke er de eneste som mister livet på den strekka. Jeg tror jeg leste etter en forferdelig bussulykke på neste samme sted for en tid tilbake, at tallet på omkomne nå nesten er oppe i 50. Det får en til å tenke litt.
I sju år har jeg tenkt på den dagen og den beskjeden. Hørt den om igjen og om igjen. Litt etter litt har det dabbet av, tankene om hvorfor og alt det der. Savnet som jeg har beskrevet mange ganger før vil nok aldri forsvinne, og det er heller ikke meningen, det har bare fått en annen form. Det er ikke lett å skrive dette ned, og se det så tydelig svart på hvitt. Men jeg ville dele et lite minne om Marie-Louise som alltid får meg til å smile. For det gjør så mange av dem. Det er slettes ikke bare minnene om den forferdelige lørdagen som følger meg. Det er så mye mer. Smil, erting, tårer, latter, frustrasjon, klemmer, og ikke minst kjærlighet. Og masse av det. Men også styrke. Jeg skulle ønske jeg hadde hennes guts rett og slett. Fy fader.
Jeg husker en dag, det må ha vært på høsten i 2002 for Marie var høygravid med lille Henrik. Det var nydelig vær i Harstad og vi gikk nå i tredje klasse på Heggen Videregående. Vi hadde korøvelse på Bethel, men i pausen stukket av til hybelen min i Havnegata for å slappe av litt. Sakte gikk det dog, men den dama. Hun ga seg selv russenavnet Keiko, men det gikk ikke gjennom tilslutt. Hun hadde på seg en blå, fotsi dongerikjole, og ei hvit t-skjorte under, det blonde håret satt opp, øyenvippene 1 meter lang som de alltid var, og jeg husker bare hun var så utrolig vakker akkurat den dagen. Vi hadde glemt tida som vanlig og ble nødt til å "ile" tilbake til koret. Men den siste bakken skulle vise seg til å være det som gjorde dagen så minnerik. "Kvala treng hjelp på land, så dytt om æ ska komme mæ opp!", sier hun mens latteren ruller. Og jeg går bak og dytter. "DYTT!!". Nesten på linje med bakken selv gikk jeg, så lente hun seg godt tilbake og tok babysteg. Dette skulle utnyttes for alt det var verdt. Jeg kjefter og ler så vi nesten braker bakover begge to. Men til toppen kom vi. For ei dame!
Til deg Marie-Louise. Takk.
Jeg hadde akkurat kravla ut av sengen når telefonen ringte. Det var Jorunn av alle mennesker. Jorunn som for øyeblikket var på utveksling i Spania med mannen på slep, som da også var nyforlovet. Hun startet forsiktig, spurte hvordan det gikk med meg og så videre som vanlig. Men det var noe i stemmen hennes. Hun skalv, jeg kunne høre det gjennom røret. "Det har vært en ulykke", sier hun. Hun trengte ikke si mer. Jeg avbrøt før hun fikk sakt mer. Det eneste som kom ut av meg var "ikke Marie?!?!?!". Jeg skrek det ut, for jeg visste det var sant. Jorunns stemme var nå gått over til gråt. Jeg beundrer henne fortsatt for motet, for å gi en slik beskjed. Jeg husker ikke annet enn at jeg ulte. Det kom lyder ut jeg aldri har hørt eller opplevd før eller etter. Pusten hadde vanskelig for å komme naturlig og etterhvert måtte jeg konsentrere meg om bare å puste inn, puste ut. Det tok en stund før jeg kom på at Jane i det hele tatt eksisterte. Den stakkars 12 år gamle jenta hadde helt garantert fått med seg at noe forferdelig hadde skjedd, men våget seg ikke ut av rommet. Så redd hun må ha vært. Men jeg kom meg ikke opp fra gulvet. Jeg fikk endelig kontakt med en venninne, og hun kom over og tok seg av jentungen. Jeg tror hverken Jane eller jeg noen gang vil glemme den morgenen."
Det var lørdag 29. januar 2005. Du døde 28. januar 2005.
Du skulle på en weekend tur til Tromsø sammen med Kristine. Dere hadde planlagt det lenge og fortalte ivrig om det på telefonen søndagen uken før. Dere skulle bo på hotell mener jeg og det var virkelig shopping og champagne på agendaen. Henrik hadde vært litt syk, og du ville egentlig ikke forlate når han var dårlig, men bestemmer deg for at om du i det minste kjører selv kan du dra hjem når du vil om han blir verre. Moren din og Tor-Åge sier du skal ta båten, at det er bedre, men bilen var pakket og klar, og dere tar avsted. Det er vinter og det er mye sne. Dere var kommet nesten halvveis når dere får sleng på bilen. Det kommer en annen bil i møte. Det går fort. En av dere dør i bilen, den andre i helikopteret på vei til sykehuset i Tromsø. Den andre bilisten får lettere skader. Og bildet av den smadrede blå Clioen er som brent inn i hjernen min. Det bilde som blir tatt før brannvesnet skjærer dere ut. Det bilde som blir publisert på internetsiden til en avis, skrevet av en journalist som ikke visste bedre.
Senere viser det seg at dere ikke er de eneste som mister livet på den strekka. Jeg tror jeg leste etter en forferdelig bussulykke på neste samme sted for en tid tilbake, at tallet på omkomne nå nesten er oppe i 50. Det får en til å tenke litt.
I sju år har jeg tenkt på den dagen og den beskjeden. Hørt den om igjen og om igjen. Litt etter litt har det dabbet av, tankene om hvorfor og alt det der. Savnet som jeg har beskrevet mange ganger før vil nok aldri forsvinne, og det er heller ikke meningen, det har bare fått en annen form. Det er ikke lett å skrive dette ned, og se det så tydelig svart på hvitt. Men jeg ville dele et lite minne om Marie-Louise som alltid får meg til å smile. For det gjør så mange av dem. Det er slettes ikke bare minnene om den forferdelige lørdagen som følger meg. Det er så mye mer. Smil, erting, tårer, latter, frustrasjon, klemmer, og ikke minst kjærlighet. Og masse av det. Men også styrke. Jeg skulle ønske jeg hadde hennes guts rett og slett. Fy fader.
Jeg husker en dag, det må ha vært på høsten i 2002 for Marie var høygravid med lille Henrik. Det var nydelig vær i Harstad og vi gikk nå i tredje klasse på Heggen Videregående. Vi hadde korøvelse på Bethel, men i pausen stukket av til hybelen min i Havnegata for å slappe av litt. Sakte gikk det dog, men den dama. Hun ga seg selv russenavnet Keiko, men det gikk ikke gjennom tilslutt. Hun hadde på seg en blå, fotsi dongerikjole, og ei hvit t-skjorte under, det blonde håret satt opp, øyenvippene 1 meter lang som de alltid var, og jeg husker bare hun var så utrolig vakker akkurat den dagen. Vi hadde glemt tida som vanlig og ble nødt til å "ile" tilbake til koret. Men den siste bakken skulle vise seg til å være det som gjorde dagen så minnerik. "Kvala treng hjelp på land, så dytt om æ ska komme mæ opp!", sier hun mens latteren ruller. Og jeg går bak og dytter. "DYTT!!". Nesten på linje med bakken selv gikk jeg, så lente hun seg godt tilbake og tok babysteg. Dette skulle utnyttes for alt det var verdt. Jeg kjefter og ler så vi nesten braker bakover begge to. Men til toppen kom vi. For ei dame!
Til deg Marie-Louise. Takk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar