Et la fin est venue...

Jupp, så var det eventyret slutt, og denne dama er godt plassert på sin lille hybel i Narvik. Og det er ikke så værst det, men snakk om avslutning av Montpellier opphold!
Først og fremst hadde jeg tenkt at jeg skulle være hæslig brun før jeg kom hjem. Ja, her er det ikke noe sympati for den evige vinteren som regjerer her oppe i år, men til min evige uflaks, var det også den rareste og kaldeste vinteren og våren i Montpellier på 80 år eller nå, så den gleden med å gni det inn at jeg har vært i sydlige trakter i et år fikk jeg ikke. Utrolig at jeg nesten klaget på "usle" 20 grader de siste ukene, men man blir vel avklimatisert er det ikke det man sier? Sola skinte fint når jeg måtte være inne å pakke og gjøre i stand til avgang, er det ikke typisk. Det var jo også selvfølgelig "lykken" at det snødde i Nord når jeg landa. Jeg og hun som satt i sete ved sida av meg, som hadde tilbragt hele vintern på Grand Canaria, delte en felles ergelse...Men den går fort over!
MEN avskjed. Det er aldri gøy. Men for en slutt! Storebror kom ned siste uka, og det var utrolig godt. Og det viste seg at det var ekstra godt etter en våt natt på Rockstore sammen med damene, men det kommer jeg tilbake til. Jeg har vært heldig dette året. Jeg har vært en del av et supert team, med sympatiske, morsomme og gode mennesker som har tatt i mot meg med åpne armer. Jeg har fått erfaringer jeg ikke kunne vært foruten!!! Så takk. Det er ikke annet å si. Jo, jeg kommer til å savne dem. Lunsjene, smilene, de dårlige spøkene, og bisousene hver dag. Nei, det har vært topp! Og det hele ble avsluttet med en veldig koselig middag med alle de jeg var nærmest. Denne gangen kan jeg faktisk si at jeg har lært å kjenne Frankrike. Jeg kan faktisk dra tilbake og besøke noen. Sist var vi alle utvekslingsstudenter, denne gangen har jeg venner som venter. Gleder meg til å dra ned på besøk. Og hvem vet, kanskje man pakker koffertene én gang til og blir værende?

Men ja. Året på 14m2 er over. Men det var mitt, og merkelig nok savner jeg den usle lille hybelen litt. Bare litt vil jeg legge vekt på. Senga på 90 cm som knirka så mye at jeg kunne våkne av det på natta når jeg snudde meg. Gym dusjen, og dassen som aldri ville holde på dolokket, et rom uten skuffer og skapdører på "kjøkkenet", treg internett, og sist men ikke minst: det ikke eksisterende varmvannet og mobildekninga. Men det var mitt, og det var trist å si farvel. Nå er jeg tilbake på gamle trakter, og er godt innlosjert på hybelen i kjellern til mormor, eller denne gangen hos søskenbarnet mitt.

Så hvordan var den siste tida i la France da? Topp! Bortsett fra at man må si hade til gode venner, en nydelig by og at jeg klarte å forstue foten 4 dager før avreise + frastjålet min lille slitne iPhone to dager før avreise... Forsikring lenge leve!!! Men mange av bildene er dessværre borte for alltid... Den kan forsåvidt gjøre lite med at jeg ikke kunne gå noe særlig en uke etterpå, men av en eller annen magi (også kalt alkohol) var dansefoten på plass på 30 års feiringa til storebror/avskjedsfesten min!! (Ble da også straffa med at noen stjal mobilen på vei ut av lokalet på vei hjem!). Jeg hadde kanskje ikke forsikra foten, men jeg hadde dog en super Tor Bjarne som redda meg. Uten han og hans hjelp hadde nok hjemreisa blitt ganske mye mindre trivelig og inkludert mye mer svette og stygge ord. Men det er rart å komme hjem. Være et sted hvor ingen gir deg bisous, og hvor alle snakker det samme språket.Blir nesten stressa over at jeg nå ikke er nødt til å regne ut valuta, og finne ordnene mine oversatt i hode fra enten engelsk eller norsk. Det er kjemperart.

Hva skjer nå da? Jo, den derre oppgaven som mulig har blitt nevnt et par ganger må vel jobbes litt med. Helst bli ferdig og...Det hjelper på at man bor et sted hvor sola aldri går ned. Gir jo en viss følelse av at dagen aldri tar slutt, så kanskje produktiviteten får seg en boost?!?! Og for å forsikre at jeg ikke "fær ut på ræk" som pappa sa så fint, trakka jeg liksågodt over én gang til og er nå ganske riktig tvunget til å holde meg i ro.

Så min kjære Montpellier, kjære folk og fe der nede som ikke skjønner en døyt av hva jeg skriver her, for tyllas internasjonalisering gikk dårlig:


Merci-merci for denne gang. Et plein des bisous.

Fra stranda i Montpellier...

...til Narvik havn

Last supper...

med gode vænna (som hjelpe dæ med å holde øyan åpen når det e litt vanskelig...)

à la prochaine, 

Trine

9. april - 9.mai

Jupp, i dag er det altså akkurat én måned til jeg igjen er tilbake på norsk jord. Lurer på hvordan det kommer til å bli. Jeg gleder meg utrolig mye på mange måter: til å se familien, venner, det som er kjent og alt det der. Men jeg vet jo også at min retur betyr MASTER-MASTER-MASTER!! Det er det min sommer kommer til å bestå av --> masterskriving. Jeg var jo så tøff i trynet før jul, før jeg virkelig forsto hva det faktisk krever, at jeg skulle være så godt som ferdig innen jeg dro herfra. ehem, jeg vet bedre nå... Jeg innser også at det var nok en lur avgjørelse jeg tok når jeg bestemte meg for å dra hjem i mai og ikke bli værende for å jobbe her. Who am I kidding, her er det nå i første uka i april tredje uka på rad med over 20 grader. Folk strømmer til stranda eller hvorsomhelstutendørs fordi det er jo det man gjør, ikke sant? Og som en sann nordmann som har lært å pelle rævva ut når det er finvær, gjør jo det jeg og!!! Så masterskriving i sommer sa du? Jada mamma. Skal være flink nå. Bli ferdig. Bli "voksen" og alt det der. 

Men det blir rart. Dette er jo blitt hjemme mitt nå. Jeg husker hvor sært det var å komme til Norge igjen etter et år i DK, da jeg var ydersk sjokkert over prisene i vårt kjære hjemland. Hvordan blir det nå da?!?!? Jeez, det kommer til å bli stygt. 3 retters middag til HVA SA DU?!?!! Åh, jeg forstår hvorfor folk blir værende. Jeg liker meg her, jeg trives her, jeg har det godt her. Men, jeg vet ikke om jeg vil tilbake når jeg er ferdig. Jeg savner noe de ikke kan gi meg: et kulturelt fellesskap. Jo, jeg vet, jeg er blitt ganske så integrert her nede og føler at jeg hver dag blir mer og mer akseptert av dem rundt meg. Ja, til og med jentene har begynt å legge meg til på FB og ønsker kontakt. For dem som noen gang har oppholdt seg i utlandet over en lengre periode, og spesielt i la France skjønner at det fan meg er stort! Her har man prøvd å få kontakt med lokalbefolkningen gjennom hele året med noe hell, men når skjer det på ordentlig liskom? Joda, selvfølgelig to måneder før man forlater landet. Det gjør jo ikke tingene noe mindre vanskelig. Men det er sant. Jeg savner at man ikke må forklare meg spøken, og jeg savner at jeg ikke hele tiden må forklare, at jeg ikke må gjenta setningen :"Joda, det er bra kaldt i Norge, men joda, vi har noe vi kaller sommer vi og", "nei, julenissen kommer fra Finland". Det var én kollega - som den eneste personen jeg har møtt her nede - som spurte når jeg for ente gang forklarte hvor jeg kom fra, at det var nord for polarsirkelen og alt det der : "hva gjør du her?!?" Jeg falt jo selfølgelig øyeblikkelig for denne mannen, og angrer bittert på at jeg ikke svarte, "men du er hjertelig velkommen til å flytte med meg hjem igjen". Akk!

Så hva gjør man da denne siste måneden? Det er mye som må planlegges. 

1. hvordan i all verden hun som virkelig har utnyttet det faktum at man befinner seg i et land hvor shopping ikke ruinerer deg - hverken i butikkene i byen eller på internet - skal få med seg alt tjafs hjem. 

2. jeg repeterer nr 1. 

3. hvordan skal jeg bli kvitt de tingene jeg ikke skal ta med meg hjem?! Min kjære sykkel får en nydelig ny eier. Kirsten kommer til å ta godt vare min røde yndling. 

4. Prøve for harde livet å jobbe litt? Bare litt...?

Det blir rart, kanskje jeg til og med kommer til å savne mine 14m2. Hvem vet. Jeg skal jo flytte inn i min gamle leilighet i Narvik for sommern på over 30m2. Kommer til å virke som et slott!!! Soverom helt for seg selv?!?! Og en komfyr? Herregud for en luxus som venter meg!! Jeg gleder meg. Men først og fremst skal den siste tiden her nede utnyttes MAX selv om pengene ikke flyter som man gjerne skulle ønske, for joda, denna dama sykler gjerne 1 time for å komme til stranda. Gratis det ;) Og hvem kommer den siste uka for å ta meg med hjem?! STOREBROR :) Det blir bra det her tror jeg. 

Til neste gang. 

tRinE

Åh den kjerleiken!

I kveld er jeg på vei til en battle der noen venner skal spille for gull og grønne skoger. På trikkestoppen går jeg forbi et par, om gifte i 30 år eller nyforelska vet jeg ikke. Men noe så ømt og slike kjærtegn og blikk...Sukk! Ble helt satt ut, og måtte bare forsøke å fange et glimt av hva jeg så. Kjerleiken e nu ikke så værst, hva?

 

Trine 

En onsdag i Paris

(Skrevet onsdag)

For en dag. I går reiste jeg sammen med tantebarn tilbake til Paris etter ei herlig uke som var ganske så stille og rolig, men absolutt begivelsesrik i Montpellier! Men etter å ha fulgt mine to kjære fjortisser så langt jeg kunne på Charles de Gaulles flyplass i morges, hadde jeg 6 timer å slå ihjel før toget nok en gang tøffer sørover igjen til Montpellier.

Så hva skal man finne på da ensom og alene i Paris? Sammen med kidsa sprang vi innom Louvre for å se Mona Lisa for å så gå videre, så et mulig gjensyn med museet er jo ikke en lusen idé.

Jeg rar RER'n til Châtelet og ergrer meg over at jeg befinner meg i Paris fullstendig blakk (ei uke ut i mars og utbetaling av studielån og pengelens...) og bestemmer meg endelig at dette blir en museumsdag og tusler forbi fristende butikker og restauranter mot Louvre. Men det er noe som er annerledes fra sist uke når jeg var der sist. Det står en dunge med litt for pynta japanske unge damer med gedigne og dyre kameraer utfor en område som nå er avsperra med sikkerhetsvakter og what not. Og etterhvert kommer det ut en og annen fashionista som alle strømmer seg rundt og knipser villt! Man blir jo litt nysgjærrig av sånt her da selv om jeg ikke har en ringeste anelse av hva som foregår, så jeg jeg venter litt, men etter 10 min og ingen kjente fjes, går jeg videre. Men rett rundt hjørnet hører jeg heftig knipsing, og ser en papparazzi kommer løpende og hopper på en scooter med kamera rundt nakken og følger etter en eller annen dyr bil med sota ruter. Jeg kikker inn til høyre og inn i borggården eller hva det nå er og ser et gigantisk telt som tar opp hele plassen. Her er det mer proffe folk med enda større kameraer, og i det jeg nærmer meg inngangen (som her var uten gjerde og sikkerhetsfolk! Lite smart de som sto 40 m unna...) strømmer fotografene/papparazziene seg rundt en syltynn, mørkhåra jentunge på ca 17 år som poserer for alt det er verdt.

André Leon Talley

Jeg har med meg kamera i veska jeg, men gidder ikke det der, men bestemmer meg for at jeg skal holde ut litt lengre her. Nå har nysgjærrigheten tatt overhånd. Etter noen minutter kommer det inn en strøken Citroën i samma stilen som den som kjørte avgårde i full fart tidligere, og alle strømmer til. Det står markert backstage på 2 innganger på teltet og denna kjøre helt opp til den ene. Hvor er jeg hen egentlig? Jeg følger strømmen og mens jeg venter går det en kis forbi med et inngangspass rundt halsen. "LOUIS VUITTON Automne/Hiver 2012?!?!?!?!?!!!!!!!!!!! "Dævven", tenker nordeningen da, og jeg føler meg med ett litt underkledd og litt opprømt. Kamera er nå ute av veska. Det ser dog temmelig ferdig ut, men så begynner det å røre på seg. Noen kommer ut, og jeg får snappa et bilde av André Leon Talley, aka 'moteguru' og godt kjent i denna bransjen, men må snu meg for å se hva alt det plutselige holoye bak meg var. Har jeg gått glipp av noe stort?!? Den svarte Citroënen var nå on the move, og alle løper og knipser i vei på de ihjelsota vinduene. Jeg ser på ei som ser litt skuffa ut og spør hvem det er. "Oh, that was MARC JACOBS...!" Jeg kjenner jeg blir litt kvalm. Bilen stopper. Den svære afroamerikanske moteguruen på nesten 2 meter vræler ut at de må stoppe, det er visst snakk om en lunch greie. Vinduet som er 1 meter fra meg ruller ned, og der var'n: Marc Jacobs. Men det eneste jeg får bilde av var haka hans og gliset til typen...Jeg er herved starstruck for første gang siden jeg så Cecilie Leganger som 14åring i London. Jeg trenger ikke mer. Jeg går fornøyd videre mot musée d'Orsay, Louvre hadde gitt meg nok for denne gang. (Når jeg forteller ivri som bare det om dette til mamma onsdag kveld, kommer hun med kommentaren: Sånn som du oppføre dæ etter å se han derre fyren, ville vært om æ hadde sett Moses!" haha...mamma...)

"Marc!! We have to do lunch...!!"

Det er bikkjekaldt og etter en alfor dyr kopp kaffe og en stykke loff med litt syltetøy til tilsammen 80kr går turen videre mot muséet.

Det er et syn dette stedet, og jeg mollkoser meg omringet av Cézanne, Renoir, Monet, Manet, Van Gogh, Gaugin, Courbet (fra Montpellier!) osv osv. Og etter en liten tur innom den skandinaviske delen for å se det ene bilde av Munch (som alle her tydeligvis uttaler helt på tryne), deiser jeg rett inn i en uflidd herremann iført en svart kappelignene greie, med hvitt hår som som står alle veier og med runde briller. Hvorfor skal man ikke bare gå på Odd Nerdrum i Paris da på en onsdag? Der slo klokka 14. Jeg har vært her i 3 timer. What next?!?!



TriNE

Musée d'Orsay

Hutt-te-TUUU - Æ FRYS!!!

Så, har dere fått med dere at det er bikkjekaldt? Folk går under, Europa i krise, det sner til og med i Sahara var det noen som sa. Og helt sikkert til mer enn éns glede, så er det ikke tropevarme her nede heller. Jeg legger ullstrømpa på radiatoren som nesten ikke gir fra seg varme før jeg går ut døra iført ullkåpa jeg kjøpte før jul, og når jeg kommer inn igjen er det rett over, rett på med læstan, tøfler på ekstra for å så tulle meg godt inn i et ullteppe.  Joda, jeg bor i Montpellier, og her var det -6 grader for et par dager siden.

I Lyon i helga var det derimot -15.
Surt kalles det.

JEG FRYSER. Og vet dere hva som irriterer meg mest? Det er ikke nødvendivis kulda og den fordømra Mistralvinden fra Russland som gjør hverdagen litt ekstra sur. Det er at det første alle sier er - og det har ikke vært et eneste unntak: " Men du som kommer fra Norge er vel vant til detta?!". 

La meg forklare forskjellen mellom Norge og Sør-Frankrike på vinteren, eller hvor du vil når du ikke er forberedt. I Norge eller i DK/SE for den saks skyld har jeg noe som heter vinterklær. Jeg har opptil flere stilongser i noe som heter ull og flice (i den rekkefølgen, det lærte jeg når jeg jobba i barnehage!). Jeg har vinterstøvler og jakker som tåler over 25 minus. Ikke noe problem!!! Her må jeg innrømme at jeg ikke har fyllt skapet med hverken ullgensre og luer. Jeg bor jo ved middelhavet, det skulle jo ikke være nødvendig, i allefall ikke lengre enn i et par uker MAX, så det takler jeg. Der tok jeg feil i år men greit. Men det som skiller oss, kjære franskmenn og andre nasjonaliteter som ikke har peiling på kulde er dette : I vårt herrens land Norge gjør vi noe helt utrolig som å: 

sette på varmen. 

Trine

2012 - januar har jaggu vist seg

Det er enda 58 minutter igjen av 31. januar og det skal telle. Jeg må si jeg egentlig er imponert over hvor mye man klarer å knø inn i en måned, men noen ganger er det mulig selfølgelig. Først og fremst så vil jeg påpeke at inngangen til det nye året gikk ganske så fredfullt for seg, sammen med hele familien for første gang siden jeg var 13 eller 14 år gammel. 

Familien Martinussen

Det var ikke så værst å gi familien en faktisk klem og ikke bare vente til samtalen endelig gikk gjennom da alle prøver å gjøre akkurat det samme. Så i med kjolen godt dytta opp og ned i boblebuksa, med 12 minus og klar himmel ønska jeg det nye året velkommen. Men etter rapportskriving uke, og hemmelig superfest for foreldre som tilsammen feira 160 år (da er perlebryllupsdag inkludert i regnestykke), to enda fullere kofferter, en liten stopp i Århus city, innlevering av rapport, en reise på 15 timer, kom jeg meg endelig tilbake til mine 14 kvadrat og sud de la France. Hvem hadde trodd at det hele var blitt savna, men det er jo blitt hjem da, så det var deilig å komme tilbake. Men denne gangen kom jeg forberedt: 

1. 1 stykk ny ekstern hardisk med (piiiiip)... La meg bare si at underholdingsmessig er jeg i allefall good-to-go til midt mars 

2. 1 stykk pakke fyllt av godsaker sendt til meg selv i posten. 

Pakken kom vel frem med alt sitt innhold selv med ene sida revna og at den faktisk så godt som var knekt 2 grunnet et par nugatti bokser for mye. Men hva skal man gjøre da? Jeg har en kollega her nede som spurte om jeg kunne ta med NUGATTI når jeg kom tilbake? Ble jo nesten litt stolt om man kan kalle det det over at noen i det hele tatt visste hva nugatti var her nede, og i tillegg valgte den over nutella. Han fortjente den. Så nå er jeg good to go for et par måneder med kaviar (pappa kjøpte en hel pakke med tuber), Läkerol og annen lakris, supper, hjemmebaka knekkebrød og what not. Topp altså. Men trenger jeg alt det der da? Jajaja, har allerede invitert til grøtfest på lørdag i 'orntlig norsk stil. 

Men eventfull ja, januar, på godt og vondt. Dog det egentlig har gått ganske stille og rolig for seg er andre som mulig har hatt litt mer i tankene. Jeg hadde akkurat skrudd av lysene natt til fredag når jeg kjente ei skarp lukt. Dattra til en brannmann har lært såpass at så står man opp å sjekker om det brenner! Så jeg skrur på lyset, men ser heldigvis ingen røyk fra noen steder. Åpner ytterdøra for sikkerhetskyld, men ingenting. Følger lukta til vinduet, men ser fortsatt ingenting. Det er nå jeg håper pappa ikke leser, for jeg gikk tilbake, skrudde av lyset og slokna tvert. Ingen fare, det var ikke blokka mi som brant, bare 5 BILER på parkeringsplassen som noen hadde tent på. Det forklarer også den væpna vakta med schæferhunden (?) utenfor inngangen vår. Jeg la forsåvidt ikke engang merke til dem før søndag morgen etter en lang søndagstur med Lorena. Jeg fikk også vite at noen har skikkelig kosa seg i jula med å rundstjæle ferietomme studenthybler. Er bare glad for det ikke inkuderte hjemme hos meg!!!

Men med nyoppdagede markeder, turstier, ny jobb og nye folk og fire par nye sko - lover 2012 bra. Så får vi se da hva som står neste på lista. Er litt spent jeg!

Trine*

Dette er en lang en. En personlig en.

Denne går litt utenom livet som det ruller i Montpellier. Den går tilbake sju år, og til Houston, Texas. 

"Det var en fin morgen. Det var bare meg og Jane hjemme, og den dagen skulle jeg være med henne i stallen for første gang. Alarmen sto på klokka 8AM, for det var en lang kjøretur fra Katy ut til ranchen hvor hesten og treneren ventet oss klokka 10. Bare oss to jentene. Karen var i Mexico på ferie sammen med søstra si, og Rachel hadde overnattet hos faren. Jeg gledet meg, men det var noe rart i lufta, jeg kunne bare ikke sette fingeren på det. 

Jeg hadde akkurat kravla ut av sengen når telefonen ringte. Det var Jorunn av alle mennesker. Jorunn som for øyeblikket var på utveksling i Spania med mannen på slep, som da også var nyforlovet. Hun startet forsiktig, spurte hvordan det gikk med meg og så videre som vanlig. Men det var noe i stemmen hennes. Hun skalv, jeg kunne høre det gjennom røret. "Det har vært en ulykke", sier hun. Hun trengte ikke si mer. Jeg avbrøt før hun fikk sakt mer. Det eneste som kom ut av meg var "ikke Marie?!?!?!". Jeg skrek det ut, for jeg visste det var sant. Jorunns stemme var nå gått over til gråt. Jeg beundrer henne fortsatt for motet, for å gi en slik beskjed. Jeg husker ikke annet enn at jeg ulte. Det kom lyder ut jeg aldri har hørt eller opplevd før eller etter. Pusten hadde vanskelig for å komme naturlig og etterhvert måtte jeg konsentrere meg om bare å puste inn, puste ut. Det tok en stund før jeg kom på at Jane i det hele tatt eksisterte. Den stakkars 12 år gamle jenta hadde helt garantert fått med seg at noe forferdelig hadde skjedd, men våget seg ikke ut av rommet. Så redd hun må ha vært. Men jeg kom meg ikke opp fra gulvet. Jeg fikk endelig kontakt med en venninne, og hun kom over og tok seg av jentungen. Jeg tror hverken Jane eller jeg noen gang vil glemme den morgenen."

Det var lørdag 29. januar 2005. Du døde 28. januar 2005.

Du skulle på en weekend tur til Tromsø sammen med Kristine. Dere hadde planlagt det lenge og fortalte ivrig om det på telefonen søndagen uken før. Dere skulle bo på hotell mener jeg og det var virkelig shopping og champagne på agendaen. Henrik hadde vært litt syk, og du ville egentlig ikke forlate når han var dårlig, men bestemmer deg for at om du i det minste kjører selv kan du dra hjem når du vil om han blir verre. Moren din og Tor-Åge sier du skal ta båten, at det er bedre, men bilen var pakket og klar, og dere tar avsted. Det er vinter og det er mye sne. Dere var kommet nesten halvveis når dere får sleng på bilen. Det kommer en annen bil i møte. Det går fort. En av dere dør i bilen, den andre i helikopteret på vei til sykehuset i Tromsø. Den andre bilisten får lettere skader. Og bildet av den smadrede blå Clioen er som brent inn i hjernen min. Det bilde som blir tatt før brannvesnet skjærer dere ut. Det bilde som blir publisert på internetsiden til en avis, skrevet av en journalist som ikke visste bedre.

Senere viser det seg at dere ikke er de eneste som mister livet på den strekka. Jeg tror jeg leste etter en forferdelig bussulykke på neste samme sted for en tid tilbake, at tallet på omkomne nå nesten er oppe i 50. Det får en til å tenke litt. 

I sju år har jeg tenkt på den dagen og den beskjeden. Hørt den om igjen og om igjen. Litt etter litt har det dabbet av, tankene om hvorfor og alt det der. Savnet som jeg har beskrevet mange ganger før vil nok aldri forsvinne, og det er heller ikke meningen, det har bare fått en annen form. Det er ikke lett å skrive dette ned, og se det så tydelig svart på hvitt. Men jeg ville dele et lite minne om Marie-Louise som alltid får meg til å smile. For det gjør så mange av dem. Det er slettes ikke bare minnene om den forferdelige lørdagen som følger meg. Det er så mye mer. Smil, erting, tårer, latter, frustrasjon, klemmer, og ikke minst kjærlighet. Og masse av det. Men også styrke. Jeg skulle ønske jeg hadde hennes guts rett og slett. Fy fader.  

Jeg husker en dag, det må ha vært på høsten i 2002 for Marie var høygravid med lille Henrik. Det var nydelig vær i Harstad og vi gikk nå i tredje klasse på Heggen Videregående. Vi hadde korøvelse på Bethel, men i pausen stukket av til hybelen min i Havnegata for å slappe av litt. Sakte gikk det dog, men den dama. Hun ga seg selv russenavnet Keiko, men det gikk ikke gjennom tilslutt. Hun hadde på seg en blå, fotsi dongerikjole, og ei hvit t-skjorte under, det blonde håret satt opp, øyenvippene 1 meter lang som de alltid var, og jeg husker bare hun var så utrolig vakker akkurat den dagen. Vi hadde glemt tida som vanlig og ble nødt til å "ile" tilbake til koret. Men den siste bakken skulle vise seg til å være det som gjorde dagen så minnerik. "Kvala treng hjelp på land, så dytt om æ ska komme mæ opp!", sier hun mens latteren ruller. Og jeg går bak og dytter. "DYTT!!". Nesten på linje med bakken selv gikk jeg, så lente hun seg godt tilbake og tok babysteg. Dette skulle utnyttes for alt det var verdt. Jeg kjefter og ler så vi nesten braker bakover begge to. Men til toppen kom vi. For ei dame!

Til deg Marie-Louise. Takk.

2011 - bare et par timer til

Godt nytt år alle sammen!!! Hadde vel egentlig tenkt å skrive det helt til slutt som normale folk, men ei. Jeg tar det beste først jeg. 

Jeg har ikke tenkt til å skrive et langt sammendrag av året som gikk, men man kan vel si at det har vært et år med mange opplevelser både på godt og vondt. Uansett hva som har skjedd, så sitter jeg på enden av 2011 og tenker at det var jammen ikke så værst selv med noen humper på veien, noen større enn andre. Jeg tror ikke jeg trenger å si at 22. juli 2011 kommer til å sitte stuck i hjerte mitt så lenge jeg lever, det er jeg nok ikke alene om. Og det er klart man har tenkt på alle de som har hatt en tom stol ved borde i jula. Jeg er i allefall utrolig takknemlig for at alle var til stede ved vårt. Mitt lille land -  min lille familie.

Verden gikk videre selv man nesten ikke skulle tro det, og nå sitter jeg her da, med middags duken 'pent' rulla til sides ved spisebordet i stua, med min hjemmelagede skjermedeler eller hva det nå heter, bøkene og macen for å avslutte enda et år med en eksamen, mens gutter som ikke klarer å holde seg til i kveld, skyter løs med de første rakettene(!) ute i 10 minus på en skyfri iskald himmel.

For dere som ikke har fått det med dere: dette er siste jula der frk Trine, ja dere hørte riktig, den siste jula der jeg kommer hjem etter å sittet innespærra på en lesesal den siste måneden før jul, eller stresser over at oppgaven ikke enda er ferdig mens vi skjærer juleribba. Ok, nå spiser vi pinnekjøtt julaften, men dere skjønner poenget! Aldri mer. Gjentakelser på gjentakelser om dette gjennom det siste året, mulig. Men etter alle dissa åra, har jeg behov for å poengtere at det snart er over. Bare en liten masteroppgave som sagt som skal på magre 80 sider på fransk, men pytt hva er vel det når man vet at snart er det over. Studentlivet over! Kanskje jeg burde roe ned på den praten, for om det går til hælsikke, så blir det litt pinlig...

Men nå er det altså bare noen få timer som gjenstår av 2-0-1-1, og kvelden skal feires i rolige strøk, AKA isbadestranda sammen med familien etter et overdådig måltid som vi garantert ikke klarer å spise opp. Kalkunen har allerede stått i ovnen siden i går kveld, så det lover godt. Jeg gleder meg, og jeg gleder meg til det nye året. 

Så til mine venner, jeg kjører på med gjentakelser i dag: 

Jeg håper at 2012 ikke blir mindre enn et år fylt med lykke, opplevelser, tårer av den gode sorten, kjærleik og alt annet som kan stappes inn! Jeg sa at 2012 skulle bli mitt gull år, og jeg deler det gjerne. 

Godt nytt år! 

Trine 

Reisefeber - en komparativ analyse av to reiser

Ikke vet jeg hvor mange centimeter over havet vi nå befinner oss én time etter avgang fra l'Aéroport Charles de Gaulles i retning Oslo, men jeg tror jeg holder meg innendørs til vi er vel landet på Gardemoen. Reisa starta tidlig en torsdag morgen i lugn och ro, men den lille spaserturen på 5 min fra Hôtel Particulier, et trivelig Bed'n Breakfast - dog uten nå Breakfast(?) - til Gare de Lyon for så å busse frem til CDG terminal 1 hvor streikerne ikke hadde funnet veien. Jeg tør nesten ikke si høyt at det har gått så godt som smertefritt, for dagens reise har ikke engang kommet halvveis!

Anyways, jeg kom til å tenke på 2008 og den samme herja ruta. Jeg må jo først og fremst legge til at da jeg den gang forlot vakre Montpellier, hadde jeg med alt pikk-pakk som ikke allerede var sendt i de 7 collissimo pakkene i forveien. Jeg var tidlig ute, tok toget direkte til flyplassen fra MTP for å slippe unna togskifte og for at det vel rett og slett er det mest logiske? Jeg ankommer terminal 2 og ser meg ganske så fornøyd med at jeg hadde tiden med meg. Jeg går til l'Information og blir litt stolt av at jeg da uten problemer kunne spørre hvor skulle hen for å fly hjem, og at jeg forsto kvinnens retningsbeskrivelse. Jeg tusler i et normalt tempo til 2a, en god spasertur på et kvarter, men blir så litt forvirra og nervøs når jeg ikke ser noen indikasjon til SAS eller Norwegian... Jeg spør en mann. Han ser på meg med et litt bekymret blikk. Mademoiselle, c'est pas A, c'est UN!!! Fulgt av LØP! KØDDER DU?!?!? Jeg løper, med 2 kofferter, en gitar, søvnløs og trist for å reise fra nye kjente og kjære samtidig med hjemlengsel. Endelig er jeg der: ingen andre mennesker i sikte. Damene ved skranken ser på meg med et blikk sin bare sa mmmmhmm. Overvekt. 10 kg?! F...... Gå over til andre siden av gangen, betaler, tilbake for å vise samme dama kvitteringen hun akkurat skrev ut for så å løpe oppover, bortover, sikkerhetskontroll, navn blir ropt opp, DER! Ordna sæ. Jeg skal bare ta av meg mitt nyinnkjøpte grønne pashmina skjerf når jeg oppdaget at både headsett og skjerf er borte. "FA-EN-I-HÆ-LVE-TTE!!!!" bryter det ut av denne fortvilte og slitne nordlendingen, som så skjønner at for første gang på et halvår kan 99% av de rundt faktisk forstå hva jeg sier.

Jaja, analyse ble det kanskje ikke, men jeg kan vel si at jeg heldigvis har sluppet unna det stresset der denne gangen. Heller stakk jeg og ei venninne til Paris et par dager i forveien, checka inn kofferten med 20gr i overvekt etter en stress fri tur fra MTP til gate, og nå vet jeg med 100% sikkerhet at skal du til Norge fra o'-stooore CDG, er det fra terminal 1.

TriNe

 

PS: Bare en liten kommentar til det som ble skrevet i lufta. Når jeg landet på Gardemoen og nesten var fremme ved baggasjebåndet og tax-free-en kommer det en høy repeterende lyd sammen med: "Brannalarmen er aktivert, vennligst finn nærmeste nødutgang og evakuer"! Det tok ikke så mange minuttene før man igjen kunne gå inn igjen, men det kan godt tenkes at det var et par heldige smugler sjeler som var takknemlig, og mulig årsak til den ellers lite hyggelige alarmen.

Velkommen tilbake til Norge sier jeg bare!

Da hjerte stoppa et lite sekund

Vi sitter på toget på vei til Paris, Lorena og jeg. Klokken har akkurat passert 12, og vi forlot Montpellier i solskinn og 10 grader. Jeg har lengtet etter snøen så lenge nå at det nærmest verker i kroppen. Det er en tunnel, når vi kommer ut dytter Lorena til meg og jeg løfter blikket og ser ut: hjertet mitt stopper et lite sekund. Sne OVERALT!! Vi klarer ikke se bort, vi blinker, en ny tunnel, og igjen er alt grønt. Solen tittet igjen frem. Snart er vi Paris, men om ikke lenge er denna dama tilbake i Nord, og kan nesten ikke vente til tirsdag.




TriNE

Slutten på Tyllas intern experience!

I morgen er dagen altså. Siste dagen som praktikant på Les Relations Internationales. Det er temmelig sprøtt, for tiden, som jeg så mange ganger sier løper av sted, og nå er jeg snart på vei hjem til jul etter et semester som jeg kan si meg temmelig fornøyd med. Jeg har kollegaer som er imøtekommende, nysgjærrige og gavmilde, og jeg er ganske så sikker på at jeg har lært mer dette halvåret enn mange år på universitet. Topp folk ellers, og herlige minner. Kor helger, Quiz-nights, Barcelona, Cassis, konserta, håndball kamper etc... Har også på en eller anna måte klart å bli omringet av tannleger. Go figure! Yeye mooshy-mooshy, men det må jo sies! Jeg hadde jo bestemt meg for at dette skulle være mitt år. Dagen jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått plassen her nede, gikk jeg rett og kjøpte en gul almanakk - gullåret skulle den representere. Og greit, med det mener jeg ikke at det er det året jeg skal få alt på gullfat +++ For det er jo sant det de sier: vil du ha noe må du jobbe for det. Noe riktig må jeg jo ha gjort, for det ser ut til at jeg kommer til å fortsette på det prosjektet jeg har jobbet med her når jeg kommer tilbake.  

Og det lika vi! 

Men nå ser det ut til at alvoret starter. Master liksom?!?! SHIT spør du meg. Og etter da? Vel, tekninsk sett, så begynte gullåret når jeg endelig fikk rævva mi hit ned, så det betyr altså at det skal vare til september neste år...? Hva kommer så? Skal jeg bli værende? Dra hjem? Men så kommer det store spørsmålet da: hvor er hjem? Oslo? Trondheim? Nord-Norge? Stockholm? Århus? Køben? Montpellier? Hakke peiling, og det er egentlig helt greit. Nå er iallefall julekjolen og de fleste julagavan kjøpt inn, kofferten langt fra pakka som vanlig, men denna dama er snart på vei hjem til jul.Og hvilke fantastiske ting venter på meg der? Åh joda, nå skal dere høre: 

1. CAPITAIN MORGAN. 

2. En dusj med varmtvann - MASSE varmtvann!!!!!!

3. SENGA MI!!! Med-med-med (ble litt ivrig av bare tanken) dobbeldyna mi som bare har venta på meg det siste halvåret

4. En faktisk komfyr. Sist jeg var her var jeg nok enda mer sjokkert, men det er lite jeg har klaga over så mye som det faktum at det ikke finnes på de fleste hybler/leiligheter her nede. Helt sykt. Hva er greia liksom?!?! De har jo ikke engang Grandiosa her nede så muligheten for fulle nordmenn som brenner ned hus pga fyllepizza kan jo ikke være årsaken. 

5. Klemmer. Denne burde kanskje stå som nr 2...Men ja du hørte meg. Greit, her man hilser med veldig hyggelige bisous som jeg faktisk er en fan av. Men en real klem er det serriøst manko på. Dere er herved advart my friends, klemming kommer til å foregå i store mengder og det er det bare å akseptere!

6. Lukta og smaken av Norge. Hah, og nå snakker jeg hovedsakelig om Nord. Så rein luft som det er der oppe finnes ikke overalt. Og smaken. Nå bor jeg forsåvidt i et kulinarisk paradis, så det er ikke  alt som mangles. Men den blå Mills kaviar tuben, litt større valg på brød fronten for eksempel, og ja... Reint vann? Mye snakk om vann her ser jeg, men det er et faktum. VANN.

Jeg ser jeg kunne fortsatt en evighet. Men faktum er vel den at det er ikke likt overalt gitt. Folk og fe savnes. Så det skal bli godt å komme hjem. Aller først er det sef de obligatoriske hade og god jul greiern som skjer her da, en liten svingom Paris, så : JOYEUX FÊTES TOUT LE MONDE!!!!!!!

Priorities - important stuffs

We're back here again - Christmas and the inevitable exam period. Ok, I don't have the same stress as others during this time, as I will NEVER AGAIN have a school exam, I do however have a tiny little intern rapport and something called a Master thesis to struggle with. Men pytt, ordne sæ! And you would think that after all these years as a student, I would get my act together and actually do something, but I have to say I'm enjoying this whole work period too much... I will get there, mark my words, even though procrastination thou name is Trine, I always seem to get through it somehow.

But as I'm not doing what I should, let's get down to business and talk about... nonsense. There are some things worth fighting for, I hear that, but I have to say, peoples, get a grip! First of all a little comment to the Norwegian newspapers: I don't give a SH...(!) about the two 'poor' Norwegian mercenaries and their 'terrible' conditions in Congo where they serve a sentence for murder. Daily updates? Seriously? And the obsession to inform that this and this celebrity in Hollywood is half Norwegian, and how much our crown princess' shoes cost. I read it all of course, I'm far away from home with no TV, so I got it all covered (!).

But further more, my own priorities. Well, I'm actually not completely dissatisfied with the decisions I've made for myself these last couple of years. The whole moving to Denmark and starting at the University of Aarhus was probably the best choice I've made for me in a very long time. 'Cause for the 1st time in my life, what I'm doing is actually inspiring. How about that? And considering that I'm still in a tiny little disagreement with the pervious educational establishment, I couldn't have left in on a better time. Inspired, who would have thought? But inspired enough to sit down, write my damn rapport and enjoy Christmas like a normal human being? Apparently not. Would that mean that I'm a sadist? Tormenting myself having to pull all-nighters and increasing my stress level to a 1000 when it all could have been avoided? Why stop now? Only 6 (?) months to go, I might as well finish in the same way as always.

Priorities, what are we talking about really? There are so many of us choosing Christmas and presents over much more important things. It's kind of pathetic that Norway as a country have been so occupied by the lack of BUTTER for the holiday, that even the world media is talking about it! Is there really nothing more important to cover in the media than that? Butter?!?!?!??! As a Norwegian to the bone, though with a little international twist, I have to say I'm not just a little bit embarrassed by this. Are our problems really that trivial that the lack of butter wins the first page of several major newspapers? Oh, well, I'm just gonna watch an other episode of 30 Rock and then open the book that's been staring at me for weeks covered with just a little bit of dust...maybe i should go to the store to buy...SEE!!! Damn it.

tRINe

   

Advent - the french way?

So folks, Christmas is upon us again. It's everywhere, you can't avoid it! And for the fourth time in my life - which is really not such a bad number considering - I won't be preparing house in that ol' traditional way. You know, even though you are completely aware of the fact that the whole world doesn't do it 'the norwegian' style, it always manages to surprise you. So here I am, listening to norwegian christmas carols, lighting the first candle of four, because it is in fact the first sunday of advent, and ya'll don't even know what it is!! What to do??? I guess the French has their traditions, but when I was rushing to get to the city center tonight to look at the lighted christmas tree...!! And then.... no. Nothing. It was there, but still dark and gloomy. My friend gave me this look. Aww Trine, it'll happend soon...omg, good thing I just turned 28, right? Somebody told me however that they light all the christmas lights on the second of december. WHAT? That makes no sense what so ever! Maybe it's because it on a Friday, I don't know. But ok peoples, so these are some the things I miss about advent : 

1. The lighting of the tree - so consdering that I'm from a smaaaaaaall town, we all gather up at the community center or what the h... you call it in English. And at 18, everybody meets outside where it's pitch black with only the snow to light up the street. There we light the Christmas tree with all the children surrounding it singing stupid, playfull and wondrefully traditional christmas carols. And when everybody is cold enough, we gather up inside where we have pepperkaker and gløgg and a Julenisse (look that up!) that hands out small gifts to all the kids. 

2. The fact that it feels and smells like winter. I'm really just not getting use being outside with the sun shining, where palm-trees are decorated with cotton to look like snow, and people walking around in t-shirts.  (ehm yeah, not really complaining about the sun part though...)  

3. JULESTJERNA - the Christmas star. Ever since I was a little girl, I always looked forward to the day when my mother placed the star in my window. I had trouble sleeping for days, I hated the fact that is was a light, but don't think I ever asked her to turn it off. It's a symbol you know? But ok, enough of the mooshy-mooshy, so they don't have the stars here, tant pis as the French say, I made my own! 

But to be quite honest, yes, I miss our traditions and how we do things, but I seriously love that fact that I'm here experiencing all the crazy the French are doing here too. They've got some cool stuff going, but I'm still coming home for Christmas. Oh yeah, and isn't it great, it's not even the 1st of december...

Eighter way, now I got my star, and my mum just sent me a chocolate calender(!) - I'm gonna be just fine ;) Miss moody, out!

triNe

Grief

To grieve someone doesn’t just mean to cry or to mourn endlessly. It doesn’t mean that life doesn’t go on. It does not necessarily mean that we don’t accept the fact that this person is no longer…anything.

To grieve to me, is when I think about the memories that include the people I cared for with joy mixed with sorrow.  
To grieve to me, is the fact that no new memories with them will ever be created.  

To grieve to me, is that I can no longer pick up the phone and tell you what stupid stuff I did yesterday, and all the other nonsense!
To grieve to me, is having to talk about you in past tense.

To grieve to me, is the fact that I am the one who will see your child grow up, whereas you won’t. 
To grieve to me, is that I can never again tell you that I love you.

I miss you.   


Marie-Louise 
14.11.1983 - 28.01.2005

trine

Tyllas dansende flamingoer is going international

Etter et par kommentarer fra folk og fe som utrolig nok ikke kommer fra Noregs land, som da derfor ikke forstår en døyt av hva som blir skrevet her, har jeg bestemt meg for at det går mot internationale tider. Jeg kommer dog ikke til å skrive bare på engelsk heller selv om det sikkert hadde vært mye mindre pes, men ja, en english version vil da forekomme til tider så lenge som jeg gidder. Så som en første:

Peoples, I'm going international. And as my 'intro' says, this is a blog where there will most likely be a lot of misspellings and mix of languages where I write about stuff that happens on the everyday basis or just stuffs that facinates me. And no, there will not be a version français!

tRinE

En regnværsdag

Det regner. Og som Forrest Gump sa det så godt i filmen, så kommer det alle veier fra. Nedenfra og ned, sidelengs og baklengs, og noen ganger så regner det pinadø også nedenfra og opp. Jo, paradis har tydeligvis trengt en vask. Men det trenger nøvendigvis ikke å bety at alt stopper opp. Som en ekte nordmann sier: "Det finnes ikke dårlig vær kun dårlige klær" som min kollega fra Niger minte meg på her om dagen. Det jo helt sant, og jeg og min gule regnjakke sier bare bring it! Så selv i regnet (som ikke ser ut til å stoppe med det første) så hoppa vi på bussen til Bacelona! Heldivis var det bare litt duskregn og ellers skyer, slik at vi slapp å trave rundt i det gotiske kvarteret søkkvåte, og det eneste jeg kommer til å si om La Rambla eller hva den nå heter den gata(?) er at jeg ble ikke ferdig. Masse å se fortsatt, jeg ble faktisk litt betatt. Så det er bare å si fra, så blir jeg med tilbake jeg selv på en regnværsdag.

Men ja: regn. Jeg liker faktisk regnet jeg, så lenge jeg er inne kan det buldre og pøse ned som bare det. For buldre har det, og lynet har hatt mer enn én dans på himmelen i løpet av de siste ukene. Så da er det bare å tenne lys, snike seg godt under teppe, med en varm kopp kakao i hånda og høre på Tor som svinger heftig rundt med hammern!

Men november. Mye som skjer i november. Det virker som at alle har bursdag, alle får barn, til og med jeg nærmer meg min 28 ende festdag. Tenk det! Helt merkelig egentlig. Men jeg digger det. Jeg digger den tida jeg befinner meg i. Jeg vet litt mer om hvor veien min skal gå hen. (Jeg sa litt vel å merke, skal ikke ta helt av her!) Men det er deilig. Vennene mine her nede ser på meg med sånne stakkarslige øyne når jeg forteller hvor gammel jeg er og blir, og er rask med å fortelle "at jeg overhode ikke ser så gammel ut"! Kanskje jeg har nevnt dette før, men det er jo sånn. Jeg ler bare. For meg spiller det liten rolle! Jeg liker at ansiktet mitt er blitt mer markert. Jeg har blitt mere rolig, trenger ikke hevde meg hele tida (bare litt ;) ). Så jeg sier bare TAKK OG LOV for at jeg hverken er tenåring eller i begynnelsen av 20 åra for fy fader for ei slitsom tid. Og nå med to fjortiser i familien, så legger jeg bare til: lykke til på reisa!

TRiNe

Brotha from the same motha

Jeg kommer inn på hybelen i går, og en helt enorm blomsterduft møter meg med en gang jeg åpner døra. Jeg har hatt storebror på besøk i ei uke, og jaggu har han etterlatt to svære blomster som "takk og farvel"! Ok, den der var kanskje litt makabert, men i disse Gadafi tider er det mye av det. Men tilbake til søskentid. Noe som egentlig er ganske ok med å få besøk, er at man må være litt kreativ med tiden, vise hva som finnes her osv. Så vi har fått utforska litt. Men hvor drar man med seg en bror som ikke er særlig glad i type shopping, museer osv?  Først og fremst så fikk vi faktisk en dag på stranda! Oh yeah, og den var nok årets siste ser jeg for meg, for to dager senere kom det en kald vind som tok Montpellier fra sommer til høst. Skjørta forvant og langbuksene kom fram i følge min brors observasjoner.

"And this is where the gladiators came to fight..."

Randy, Lorena og meg med Nîmes i bakgrunnen

Men vi e'kkje rådløs vi nordlæninga, så vi dro til Nîmes vi, sammen med Lorena og Randy og det var en hit! Har aldri vært der jeg, så det passet jo fint. De har jo nemlig en svær romersk arena, ikke så stor som Coluseum i Roma selvfølgelig, men det er samme konseptet bare i nærmest fullkommen tilstand.Jeg tror jeg traff blink, for historie etusiasten så ut til å kose seg med sin lille audiguide mens han klatret rundt dette utrolige bygget! Men snakk om makabert, så må jeg si at jeg ikke er helt enig i de romerske henrettelses metodene. Gadafi var heldig i forhold til de stakkarne der.

Mens vi venter på trammen til byen - Lorena og brosjan 

Men så må jeg få kommentere et av mine første møter med rasisme her i Montpellier. Det er jo sant at vi ligger nærme Middelhavet og dermed også nærmere nord-Afrika, og her bor det mange fra de områdene. Men det også pga at la France er en gammel kolonimakt, men uansett. Jeg har oppfattet at det er litt klisj mellom de franske og de nyere ankomne, men har aldri sett forskjellsbehandlingen first hand før. Vi skulle ut en tur fredag, og hadde vorsa litt hjemme først. Og på trammen ned til byen kommer vi i snakke med en amerikansk jente og vennene hennes fra MTP som alt i alt var 14 stk. Vi joina dem til Cubanito, fikk dansa litt, drukket et par drinker, og var klar for å gå videre når kl slo 1. Det naturlige stedet å gå da er jo Panama om man ikke vil amigobusse til storklubbene utenfor byen. Vi kommer ned, en god mix av jenter og gutter, kommer til dørmannen, han ser på oss og sier: "gå til sides, dere slipper ikke inn her". "Tor Bjarne blir litt forvirret og spør hvorfor, da sier han bare "vi kjenner dere ikke". Ut av de i gruppen var kanskje fem arabere samt én asiater. "Vi kjenner dere ikke". Hmmm. Jeg driter vel fullstendig i om du kjenner meg eller ei, jeg vil bare inn!! Aldri har jeg blitt nekta inngang på et sånt sted. Men etter den der ville vi ikke inn der mer. Så vi gikk videre til et annet lus råttent sted hvor min kjære bror måtte punge ut 10€ bare for at han var gutt, mens vi jenter gikk inn gratis! Topp!

Men all in all så har det vært kos med brorbesøk. Jeg fikk meg litt av et sjokk når en skjeggete mann kom med åpne armer mot meg på togstasjonen når jeg skulle hente min ellers uskjeggete storebor, og det var ingen ringere enn Tor Bjarne!! Det tok noen dager før jeg ble vant med synet, men jeg må si jeg synes det er kledelig. Men det er klart det er en utfordring å bo sammen på 14m2, men det gikk overraskende bra. Jeg sendte han ut en kveld på kino med en venninne (noe jeg var litt småurolig for et øyeblikk...) en kveld bare for å få litt orden på ting og tanker. Men nå er køleskapet fylt opp av Freia melkesjokolade og panda lakris, norske Elle og what not! Noe som blir satt stor pris på. Han dro hjem klar for senga si etter én uke på min kjære luftmadrass, 12 timer på Charles de Gaulle flyplass med en gammel vintage Burberry trench i sekken. Håper han kommer en tur igjen snart, men før han stakk kom mamma og pappa. Blir dem nå da, og koselig er det... men heldigvis har de et hotellrom!

Go' helg!!

TRIne

Cassis - øst(ers) i paradis

Det er søndag.

Jeg sitter med et pledd og angrer bittert på at en eller annen form for joggebukse ikke fikk plass i kofferten. Men så hadde jeg jo allerede oversteget hele kilo greia med en hel koffert, så kanskje likså greit. Det begynner å bli litt kjøligere nå, noe som egentlig er ganske behagelig. Savner litt høsten. Sånn skikkelig en. Den dagen hvor det endrer seg fra sommer til høst - den friske pusten som...ja... Den håper jeg kommer snart. Men fram til det :

Cassis. Det var kort, det var godt og utrolig deilig. Utrolig hva bare en natt borte kan gjøre med en. Og vi ville bort, så vi dro til Paradis. Det er sant, bare se selv. Jeg gidder ikke plapre om alt her og der. Det var bare akkurat det vi hadde behov for. Og når jeg sier vi, så mener jeg: Randy, en kompis fra ze US og meg. Uansett: Vi kjøpte togbillett, booka hotell og stakk. Det ble 24 timer med bare kos. Men én ting, ok kanskje to: Vi satt og spiste lunsj like ved hotellet, når et eldre ektepar satte seg ved siden av oss. Frisk dame det der altså! Og etter et par minutter hvor høflighetsfrasene er gjennomgått setter servitøren frem et merkelig stativ på bordet deres og kommer med en hvitvin i en vinkjøler. Jeg blir jo litt nysgjærrig og spør da: "hva skal dere spise?" "Østers" svarer hun tilbake. Og etter at maten var kommet til bords sammen med ektemann, hadde jeg plutselig en smaksprøve av én østers, en bit sitron, litt brød sammen med et glass iskald lokal hvitvin og instruksjoner, og før vi forlot dem en invitasjon hjem til dem på besøk før Frankrike reisa var over.

Jeg har spist ferske østers i paradis. Det var kult, nå tror jeg pappa blir stolt.

Ferske østers! Kjempe godt.

Sa jeg at det var et triatolon den dagen? (GLIS)

Mannen og havet - aka Randy

TRinE

En mamma mindre i verden.

Det å få en mail fra noen man er glad som inneholder en så grusom nyhet som: "mamma døde på onsdag" er ikke noe man ønsker seg, spesielt når man er så langt borte og kan gjøre så lite. Det finnes ikke ord. Din mamma var det, min underbara vän. En mamma som er så umistelig. Jeg sørger med deg.

"Mamma betyder osälvisk övertygelse, gränselöst offer och kärlek som övergår allt förstånd"

Trine

Trix it - fix it!

Det er torsdag, og man hakke stått i ro i mer en et par minutter av gangen. Jobb og så 'ut-på-tur-aldri-sur' sust ned til sentrum for å hente togbilletter til helgas fantastiske Cassis tur(!) + alt annet (u)nødvendig. Effektiv kan man kalle meg i dag. Kanskje til og med sunn! Jeg godta meg litt når jeg så alle menneskene på tramstasjonen som ventet på en allerede fullprakket tram (med tram-kontrollører!)  i 28grader +, mens jeg tuslet over til min fantastiske røde sykkel med 2 gir, pakket dagens fangst i kurven bak og var hjemme på under 15 min. Effektiv sa jeg ja? Fy fader, her trikses det så det holder.






Først og fremst, så ja, så må en justere seg etter omstendighetene, eller hur? Har man noe som ligner på et kott må en være litt tenke litt utenom det vanlige. Og funker det ikke? DET SKAL! Et eksempel er f eks et tørkestativ man kan henge ut vinduet. Vel, som alt annet her funket det ikke."I can always make you" var det en som sa i en film engang, eller bare finne på noe nytt. Skapdør funker også fint det :) -------> Så nå er det bare å hive seg i vaskinga, før helge tur og familiebesøk.







Jeg har blant annet også i løpet av de siste dagene forsøkt å høre på en skive av den belgiske sangeren Selah Sue, og som god gammel vane, prøver man vuzen først, ikke sant? Funker ikke. Ikke store sjokket der, men allikevel. Så, over to Spotify. Neivel. Internetten er faktisk for treig for at det fungerer. YouTube da? Ikke faen. Ikke snakk om. GREIT. iTunes? Jeg har hørt litt og kan gjerne kjøpe den jeg. NEI?!? Hjelper ikke. Går ikke. Så da ble det back to type 2005, og nå står skiva pent og pyntelig i bokhylla. Syns det forsåvidt er det beste uansett. Pluss det var verdt det, hun synger jo fantastisk.

trinE

"Du skal ei stjele, eller kjøre trikken gratis...!"

Du vet når du er på bussen, trikken, t-bane eller what ever, og du ser de plutselig er der. Mellom alle menneskene og du lukter frykten og lettelsen til folkene rundt deg. De kommer i flokk, iført mørk blå eller hvite skjorter og et grav-alvorlig ansikt. Du har kommet ombord på trikken og vært i din egen verden. Det er pakket med folk og du presser deg inn bare med tanken om at du skal være med på denne trikken!! Du husker det nå: DU HAR GLEMT Å SEMPLE BILLETTEN!!!!!! Du reagerer instinktivt: du bykser fram og trykker billetten ned i den gule store boksen ved inngangen og det lyser grønt. Dørene har på samme tid åpnet seg og du hører en mørk stemme så altfor nært: "Og hvor kom du på hen? Gjennom vinduet?" Fanfanfanfanfanfanfan. Fan. Han tar biletten din, du ynker deg, sier du er lei for det, at du glemte det! Men du vet det kommer. Boten. DAMN IT! Men hva skjer? Han er stor som et berg med sin røst diskuterer med flere som ble dyttet inn av megden. Vi nærmer oss stasjon... og...! han gir deg kortet tilbake?! Jeg ser opp: "...men hva må jeg betale? Selvfølgelig skal jeg gjøre det..." Han ser ned på deg strengt. Oser av autoritet. "Neste gang". Neste gang?  Jeg skalv så at jeg nesten ikke fikk lagt billetten tilbake i veska. "Merci monsieur"...

Rom for alle - plass for én?

God morgen godt folk! I dag er det altså 1. oktober, og jeg har offisiellt vært i jobb her i Montpellier i én måned. MEN i dag er det jo lørdag og jeg har friiiiii! Så hva står på agendaen i finværet? For joda, her skinner sola så det holder og stranda venter på meg med sine 28 grander celsius. Jeg bare vet det. 

Syk. Det er ikke en dårlig spøk engang. Det er bare sadistisk gjort av hvem det nå er som drar i alle trådene. Syk. Merde!!! Men én ting kan jeg trøste meg med i hvertfall, og det er min nyinnkjøpte presskanne (eller "french press" som det står så fint på den!) sammen med sterk kaffe fra Etiopia eller nå.  Men ja, sånn kan det gå. Ifølge venninnene mine her nede er jeg den siste på lista, de har alle vært der. For å være helt ærlig hadde jeg klart meg helt fint uten å ha vært på den lista! Men som sagt, c'est la vie. 

However,  igår kveld var del én av helgas b-dags feiringer. Ut må vi, og en liten skål skader ikke selv med vond hals. Men fantastiske Frankrike. De har det meste for de flese situasjoner, man må bare vite hva man skal spørre om --> Le GROG! Varm te av ferske sitroner med en lite dæsj rom, og da selv med dårlig hals er du good to go et par timer til. :) Del 2 går av staben i kveld med kokkelering à la Tyskland så mulig ut igjen...

Ellers så går tiden unna så man nesten ikke rekker å trekke pusten her nede. Én måned allerede og man har allerede rukket å få ritualer og tradisjoner. Og mye jobb. MASSE jobb. Men fy fander det er spennede. Jeg vet jeg har sagt det før, men jeg digger det. Dette slår så jævlig praksis i Paris hvor jeg mest sannsynlig hadde tatt haugevis med kopier, rydda og henta kaffe. De trenger meg, de trenger det arbeidet jeg utfører, og det føles utrolig godt. Selv om jeg ikke alltid har helt styr på hva jeg holde på med så: GLEDE Æ MÆ TIL Å VÆRE FÆRDIG MED STUDIAAA!!! haha, ja så var det sagt. 

Men ting ruller på seg. På mandag begynner jeg i et kor her nede, noe jeg gleder meg sykt til. Følte meg litt dum på audition mandagen som var når jeg stava praktikant så feil at dama ved sida av meg retta det 3 ganger. Jeg går jo bare MASTER I FRANSK, ikke sant?  Mulig jeg var litt nervøs, men koret Ecume og jeg passa visst godt sammen, så det blir oss da hver mandag fremover :)

Jeg er enda ganske åpen for hvor lenge jeg blir her nede, men nå har lysten etter mer kommet snikende. Kanskje jeg er hjemme for godt i mai, mulig jeg blir her noen måneder til. Vi får se. Man må jo gjøre research for masteroppgaven ;)

Jeg etterlater en liten smakebit på mine fantastiske 14m2.

Go helg ya'll!!

tRiNe

Prøvde å få et bilde der om så bare vasken var inkludert, men det gikk dårlig. 

Stua, soverom og kontor

Mitt fantastiske kjøkken

Frokost! Fiken marmelade på brie anbefales!

Litt satt ut.

Jeg er uten ord. Det banket nettopp på døren til kontoret. Jeg skynder meg å lukke fanen til VG! Jeg tror det er sjefen med noen idéer eller intrukser. Men ei. Det er henne. Mme Del Castillo. Med et smil. Jeg blir helt tørr i munnen. Hun kommer inn med noe i hånden, noe gjemt i en hvit serviett. Hun sier (mens hun fortsatt smiler sånn helt på ordentlig!) : jeg lurte bare på om du hadde lyst på en liten pain au chocolat  til mårrakaffen? Jeg stirrer på døra lenge etter hun var gått, ser ned på denne godsaken, ser på døra igjen. Jeg skjønner lite er fortsatt helt num. Wow.


Ha en fin dag folkens!

Se! Det er helt sant. 

triNe

Les résidences universitaires - snakk om!

Det e søndag og før kl 10 var jeg allerede ute på en liten joggetur. Ja skal ikke skryte på meg noe storslagent 1 mil stokk, men uansett, søndag morgen! Før kl 14 var man ren og pen og rukket en kopp kaffe med min nye homofile venn på nesten 50 fra USA. Men akk. Hjemmets deilige omfavnelser på en regnversdag. Ja, det lyder ganske så romantisk gjør det ikke? Jeg trives her i mine 14 m2. De nakne hvite veggene som er forbudt å henge noe på om det ikke er uskyldig kitt (har ingen anelse hvordan man skriver det!), og et vindu uten mulighet for å henge opp noe som minner om en gardin eller persienne har selvfølgelig sin sjarm. Jeg har gjort mitt beste vil jeg si på mine 3 uker her: litt bilder, en plakat fra musée de Fabre som detter ned hver tredje dag pga av luftfuktigheten, "fyllt" hyllene med bøker og stæsj hjelper på lite grann. De har liksom sin egen drei på ting her. Jeg lurer på om det har vært et problem med tyveri fra studentens side, for det er ingen løse lamper, alt er installert som i en gang i et offentlig bygg. Vi (som bor i en "hybel") har 2 kokeplater et par hyller i et skap uten skapdører og et kjøleskap i vår lille kjøkkenkrok. Stekovn? Nehi! Man kunne jo ønske, eller hur? Men alt dét spiller ingen trille. Om man ser bort fra den ikke-fungerende AC'en, så har dusjen og jeg blitt enig, kokeplatene funker så det suser og kjøleskapet durer og går, og her kokkeleres det skal du tro(..hmm ja!). Så bortsett fra sandstranda på gulvet er ikke hybellivet på 14 m2 så aller verst.

Bâtiment D FTW!!!

Men la oss da snakke internett. #)$/%P)#/$!!! Eller ARGH! på et litt penere språk. Jeg kan egentlig ikke klage. Jeg betaler ca 270 € hver måned og da er el-regninga og internett inkludert. Men hvilket internett?!?! Først og fremst så er brannmuren så heftig at jeg ikke engang kan laste ned sanger og app's fra iTunes som jeg faktisk har betalt for! Men så: 1. Nedlastning: ok, i og med at det faktisk er ulovlig sier jeg ok. Men man kan jo streame i det minste. Litt mindre ulovlig. 2. Streaming: For en film som egentlig varer 1t og 40 min, tok det meg nesten 4 her om dagen!!!! 4 timer for en ")#(%=)"$/% FILM!!!! Men ok, det er forsåvidt kanskje heller ikke helt lovlig så jeg føler ikke jeg kan klage så mye på det heller. Men når det tar 1 TIME for å overføre penger fra én bank til en annen pga av at det tar for lang tid og jeg måtte logge inn 5 ganger, vurderer jeg sterkt på å få installert internett og betale for det selv. Men så kommer jo det store spm: kan jeg gjøre det? Prosedyren har blitt beskrevet, og det krever at jeg enda engang må sitte 1 time i kø til administrasjonen og betaler for fjerde gang et depositum for noe som likså gjerne kunne vært inkludert i husleia med det første. Forløbi har jeg betalt: 272€ i depositum for rommet (1mnd husleie), 15€ for "kit nettoyage" (som da består av en lang kost, et lite støvbrett, et svær mopp og ei bøtte), 30€ for nøkkel til sykkelrom og guri hva mer, det begynner å bli noen lapper å holde styr på. For uten lappen, får du nemlig ikke en centime tilbakebetalt når du drar herfra. Men nå skal jeg fortsette å se siste delen av filmen jeg startet på i 14-tiden...Den er bare delt opp i 11 deler på youtube.com....  ($)"/%=))="#/%")#%/&)

TriNe

The intern experience

Ho-la fra varmen godt folk! Ja dagene tikker og går og sola består. Jeg kan ikke nå for det. Jeg må gni det litt inn til alle dere som ikke kunne la være med å sende rapporter daglig fra syden i løpet av de 1-2 ukene dere var der. Hah sier jeg bare nå.

I dag har jeg lært en lekse. Ikke ha på jeans når det er 30 grader celsius utenfor. Da er du bare dum. Så hva skjer? Jeg kommer hjem og blir sittende i bare trusa til man må bevege seg utendørs igjen og man er nødt til ha på seg klær. Hjelper kanskje lite heller at romme/hybelen min bare er 14m2 som tidligere nevnt, med AC som ikke fungerer og lufta utenfor som står helt stille. Jeg har dog lært meg et triks når det kommer til gymdusjen: om jeg lener meg mot den hele tiden slutter ikke vannet å renne! Utrolig hva?

Gangen - Les Relations Internationales

Men jo. Trine er i arbeid. Ganske spennende er det faktisk, men samtidig ganske nervepirrende. Fordi, nå som jeg er hvor jeg er, for jeg jobber på Universitetet i Montpellier (dog som praktikant), er jeg jo ikke ansett som student men en kollega. Det var nesten skremmede å være tilbake i den gangen som jeg i så mange timer i 2008 satt og ventet uten å egentlig komme noen vei, for å igjen snakke med Mme Del Castillo for å igjen komme ut derfra med et stort spørsmålstegn printa i tryne etter å ikke ha skjønt noe som helst. Hun sitter altså 2 kontorer lenger bort i gangen. De smiler hver dag jeg møter dem. De sier Bonjour, ça va? Og jeg smiler tilbake og svarer : "ja takk, hva med deg? Skal vi spise lunsj sammen idag (den har dog enda ikke kommet naturlig, må øve meg litt først! )?" Skjønner ingenting jeg! Sjefen min går inn til alle hver mårra, gir alle sammen de 3 obligatoriske bis før han låser meg inn på kontoret. Ingen som huffer og himler med øynenen når du kommer. Her er døra åpen, kom inn! Føltes litt som å være i The Twilight zone. Hyggelige er de rett og slett.

The office

Så her sitter jeg da, fem timer + hver dag og skrur av og på AC knappen ettersom det rett og slett blir for kaldt med vind i håret hele dagen.

Men det er rart, å skulle ikke være student på samme måte. Jeg har litt problem med å ikke få fortalt hva jeg skal gjøre, men det kommer seg. Holde seg unna ting som norske aviser og facebook de få timene jeg er på jobb er en treningssak rett og slett.

Men så må jeg jo bare kommentere mine tidligere erfaringer fra Montpellier og Université Paul Valéry. Sist gang var det rett og slett nesten traumatisk noe av det som man måtte gå gjennom her. Do som bokstavelig talt er et hull i marken, mangelen på do lokk (toalett er veldig i fokus!), hvordan få et studentkort. Hvordan få internet. Alt. Det var ingenting som ikke var komplisert. 2011= Trine kommer forberdt. Jeg pakker med meg ALT av dokumenter jeg tror jeg vil få bruk for på et eller annet tidspunkt og tar avsted. "Studentkort, ikke noe problem, du må ha med kopi av åh nei det behøver du ikke, du jobber jo her, vi kopierer uten problem ;) Topp altså! Så må du ha med en check eller 4 €57 i kontanter. HAH!!!! trodde jeg det ikke?!??!! Og kom jeg ikke forberedt?? Muhaha. Litt paff ble hun, og litt paff ble jeg etter å få et nytt studentkort i form at et avansert kort hvor bilde er printa på med chip som kan betales med og greier og greier. Godt jeg ikke kjøpte inn saks for å klippe ut studiebeviset og plastlomme denne gangen. Da hadde jeg bare sett dum ut ;)

tRiNe

Intern did you say? On y va à Montpellier...IGJEN!

Da var koffertene pakket, gjort klar, fly #1 check. Trondheim. Yey! Eksamen sa du? Så feil kan du ta. HAH. Ompakk, tog til Oslo? Nei, der tok du også feil: flom... FLY #2 Oslo. Tigerstaden begynner å gro litt på meg. Den gjør det. Men ikke enda. Plukker opp reisefølge. Karen hun ble med hun. Våken natt, buss kl 4 til Rygge. Final Fly #3 PARIS!! Ryan Air.... DAMN IT, overlast. 800 spenn. Blir svett bare av tanken, men (alas!) alt kom frem, vi er i rett land i det minste og nærmer oss målet. Buss til Gare de Lyon, tiden går fortere enn planlagt, svetter litt ekstra, opp og ned i Metro trappene, løping i gangene, to min til avgang... 4 febrilske øyne, et tog, andre som springer. Feil vogn!?! Faen!!!! Konduktører jager oss inn, tiden er ute!! Vi er der. Dørene lukker bak oss. Svett. Montpellier next.

Fine Karen som klarte å holde hodet kaldt

Sånn kan man jo si at det hele starta denne gangen. Smertefritt? Ikke helt, men det viktige er det at tror dere ikke vi kom frem? Praksis COME ON sir æ bare. Så hva kan man si da? En uke før jobb start. Deilige Montpellier. Varme deilige Montpellier. Dagen etter satte jeg litt mer pris på varmen. Dagen etter vi hadde kommet inn til min 14 m2 store hybel med ei 90 cm bred seng til to personer til luftmadrassen ble bragt i hus. Uten håndduker, uten dopapir, uten kopper og kar. Uten mat. Deler var mulig å få fatt i relativt kjapt, men jeg tror aldri jeg virkelig har følt at jeg har luktet vondt før den dagen her. Mat, check. kopper check, dopapir, check! Si nous avons des serviettes de toilette? Nei. Jeg var desperat og kunne ikke vente lenger. Det ble en dusj fra min private gym dusj, (å ja en slik som man trykker inn knappen for å få vann!) for så å bli tørr ved hjelp av en kjøkkenklut. 

Da var man her igjen da.  Og det trur æ blir kult :)

Eventyret TRINE i Praksis fortsetter frem til neste år, så stay tuned.

tRinE