Et la fin est venue...

Jupp, så var det eventyret slutt, og denne dama er godt plassert på sin lille hybel i Narvik. Og det er ikke så værst det, men snakk om avslutning av Montpellier opphold!
Først og fremst hadde jeg tenkt at jeg skulle være hæslig brun før jeg kom hjem. Ja, her er det ikke noe sympati for den evige vinteren som regjerer her oppe i år, men til min evige uflaks, var det også den rareste og kaldeste vinteren og våren i Montpellier på 80 år eller nå, så den gleden med å gni det inn at jeg har vært i sydlige trakter i et år fikk jeg ikke. Utrolig at jeg nesten klaget på "usle" 20 grader de siste ukene, men man blir vel avklimatisert er det ikke det man sier? Sola skinte fint når jeg måtte være inne å pakke og gjøre i stand til avgang, er det ikke typisk. Det var jo også selvfølgelig "lykken" at det snødde i Nord når jeg landa. Jeg og hun som satt i sete ved sida av meg, som hadde tilbragt hele vintern på Grand Canaria, delte en felles ergelse...Men den går fort over!
MEN avskjed. Det er aldri gøy. Men for en slutt! Storebror kom ned siste uka, og det var utrolig godt. Og det viste seg at det var ekstra godt etter en våt natt på Rockstore sammen med damene, men det kommer jeg tilbake til. Jeg har vært heldig dette året. Jeg har vært en del av et supert team, med sympatiske, morsomme og gode mennesker som har tatt i mot meg med åpne armer. Jeg har fått erfaringer jeg ikke kunne vært foruten!!! Så takk. Det er ikke annet å si. Jo, jeg kommer til å savne dem. Lunsjene, smilene, de dårlige spøkene, og bisousene hver dag. Nei, det har vært topp! Og det hele ble avsluttet med en veldig koselig middag med alle de jeg var nærmest. Denne gangen kan jeg faktisk si at jeg har lært å kjenne Frankrike. Jeg kan faktisk dra tilbake og besøke noen. Sist var vi alle utvekslingsstudenter, denne gangen har jeg venner som venter. Gleder meg til å dra ned på besøk. Og hvem vet, kanskje man pakker koffertene én gang til og blir værende?

Men ja. Året på 14m2 er over. Men det var mitt, og merkelig nok savner jeg den usle lille hybelen litt. Bare litt vil jeg legge vekt på. Senga på 90 cm som knirka så mye at jeg kunne våkne av det på natta når jeg snudde meg. Gym dusjen, og dassen som aldri ville holde på dolokket, et rom uten skuffer og skapdører på "kjøkkenet", treg internett, og sist men ikke minst: det ikke eksisterende varmvannet og mobildekninga. Men det var mitt, og det var trist å si farvel. Nå er jeg tilbake på gamle trakter, og er godt innlosjert på hybelen i kjellern til mormor, eller denne gangen hos søskenbarnet mitt.

Så hvordan var den siste tida i la France da? Topp! Bortsett fra at man må si hade til gode venner, en nydelig by og at jeg klarte å forstue foten 4 dager før avreise + frastjålet min lille slitne iPhone to dager før avreise... Forsikring lenge leve!!! Men mange av bildene er dessværre borte for alltid... Den kan forsåvidt gjøre lite med at jeg ikke kunne gå noe særlig en uke etterpå, men av en eller annen magi (også kalt alkohol) var dansefoten på plass på 30 års feiringa til storebror/avskjedsfesten min!! (Ble da også straffa med at noen stjal mobilen på vei ut av lokalet på vei hjem!). Jeg hadde kanskje ikke forsikra foten, men jeg hadde dog en super Tor Bjarne som redda meg. Uten han og hans hjelp hadde nok hjemreisa blitt ganske mye mindre trivelig og inkludert mye mer svette og stygge ord. Men det er rart å komme hjem. Være et sted hvor ingen gir deg bisous, og hvor alle snakker det samme språket.Blir nesten stressa over at jeg nå ikke er nødt til å regne ut valuta, og finne ordnene mine oversatt i hode fra enten engelsk eller norsk. Det er kjemperart.

Hva skjer nå da? Jo, den derre oppgaven som mulig har blitt nevnt et par ganger må vel jobbes litt med. Helst bli ferdig og...Det hjelper på at man bor et sted hvor sola aldri går ned. Gir jo en viss følelse av at dagen aldri tar slutt, så kanskje produktiviteten får seg en boost?!?! Og for å forsikre at jeg ikke "fær ut på ræk" som pappa sa så fint, trakka jeg liksågodt over én gang til og er nå ganske riktig tvunget til å holde meg i ro.

Så min kjære Montpellier, kjære folk og fe der nede som ikke skjønner en døyt av hva jeg skriver her, for tyllas internasjonalisering gikk dårlig:


Merci-merci for denne gang. Et plein des bisous.

Fra stranda i Montpellier...

...til Narvik havn

Last supper...

med gode vænna (som hjelpe dæ med å holde øyan åpen når det e litt vanskelig...)

à la prochaine, 

Trine

9. april - 9.mai

Jupp, i dag er det altså akkurat én måned til jeg igjen er tilbake på norsk jord. Lurer på hvordan det kommer til å bli. Jeg gleder meg utrolig mye på mange måter: til å se familien, venner, det som er kjent og alt det der. Men jeg vet jo også at min retur betyr MASTER-MASTER-MASTER!! Det er det min sommer kommer til å bestå av --> masterskriving. Jeg var jo så tøff i trynet før jul, før jeg virkelig forsto hva det faktisk krever, at jeg skulle være så godt som ferdig innen jeg dro herfra. ehem, jeg vet bedre nå... Jeg innser også at det var nok en lur avgjørelse jeg tok når jeg bestemte meg for å dra hjem i mai og ikke bli værende for å jobbe her. Who am I kidding, her er det nå i første uka i april tredje uka på rad med over 20 grader. Folk strømmer til stranda eller hvorsomhelstutendørs fordi det er jo det man gjør, ikke sant? Og som en sann nordmann som har lært å pelle rævva ut når det er finvær, gjør jo det jeg og!!! Så masterskriving i sommer sa du? Jada mamma. Skal være flink nå. Bli ferdig. Bli "voksen" og alt det der. 

Men det blir rart. Dette er jo blitt hjemme mitt nå. Jeg husker hvor sært det var å komme til Norge igjen etter et år i DK, da jeg var ydersk sjokkert over prisene i vårt kjære hjemland. Hvordan blir det nå da?!?!? Jeez, det kommer til å bli stygt. 3 retters middag til HVA SA DU?!?!! Åh, jeg forstår hvorfor folk blir værende. Jeg liker meg her, jeg trives her, jeg har det godt her. Men, jeg vet ikke om jeg vil tilbake når jeg er ferdig. Jeg savner noe de ikke kan gi meg: et kulturelt fellesskap. Jo, jeg vet, jeg er blitt ganske så integrert her nede og føler at jeg hver dag blir mer og mer akseptert av dem rundt meg. Ja, til og med jentene har begynt å legge meg til på FB og ønsker kontakt. For dem som noen gang har oppholdt seg i utlandet over en lengre periode, og spesielt i la France skjønner at det fan meg er stort! Her har man prøvd å få kontakt med lokalbefolkningen gjennom hele året med noe hell, men når skjer det på ordentlig liskom? Joda, selvfølgelig to måneder før man forlater landet. Det gjør jo ikke tingene noe mindre vanskelig. Men det er sant. Jeg savner at man ikke må forklare meg spøken, og jeg savner at jeg ikke hele tiden må forklare, at jeg ikke må gjenta setningen :"Joda, det er bra kaldt i Norge, men joda, vi har noe vi kaller sommer vi og", "nei, julenissen kommer fra Finland". Det var én kollega - som den eneste personen jeg har møtt her nede - som spurte når jeg for ente gang forklarte hvor jeg kom fra, at det var nord for polarsirkelen og alt det der : "hva gjør du her?!?" Jeg falt jo selfølgelig øyeblikkelig for denne mannen, og angrer bittert på at jeg ikke svarte, "men du er hjertelig velkommen til å flytte med meg hjem igjen". Akk!

Så hva gjør man da denne siste måneden? Det er mye som må planlegges. 

1. hvordan i all verden hun som virkelig har utnyttet det faktum at man befinner seg i et land hvor shopping ikke ruinerer deg - hverken i butikkene i byen eller på internet - skal få med seg alt tjafs hjem. 

2. jeg repeterer nr 1. 

3. hvordan skal jeg bli kvitt de tingene jeg ikke skal ta med meg hjem?! Min kjære sykkel får en nydelig ny eier. Kirsten kommer til å ta godt vare min røde yndling. 

4. Prøve for harde livet å jobbe litt? Bare litt...?

Det blir rart, kanskje jeg til og med kommer til å savne mine 14m2. Hvem vet. Jeg skal jo flytte inn i min gamle leilighet i Narvik for sommern på over 30m2. Kommer til å virke som et slott!!! Soverom helt for seg selv?!?! Og en komfyr? Herregud for en luxus som venter meg!! Jeg gleder meg. Men først og fremst skal den siste tiden her nede utnyttes MAX selv om pengene ikke flyter som man gjerne skulle ønske, for joda, denna dama sykler gjerne 1 time for å komme til stranda. Gratis det ;) Og hvem kommer den siste uka for å ta meg med hjem?! STOREBROR :) Det blir bra det her tror jeg. 

Til neste gang. 

tRinE

Åh den kjerleiken!

I kveld er jeg på vei til en battle der noen venner skal spille for gull og grønne skoger. På trikkestoppen går jeg forbi et par, om gifte i 30 år eller nyforelska vet jeg ikke. Men noe så ømt og slike kjærtegn og blikk...Sukk! Ble helt satt ut, og måtte bare forsøke å fange et glimt av hva jeg så. Kjerleiken e nu ikke så værst, hva?

 

Trine 

En onsdag i Paris

(Skrevet onsdag)

For en dag. I går reiste jeg sammen med tantebarn tilbake til Paris etter ei herlig uke som var ganske så stille og rolig, men absolutt begivelsesrik i Montpellier! Men etter å ha fulgt mine to kjære fjortisser så langt jeg kunne på Charles de Gaulles flyplass i morges, hadde jeg 6 timer å slå ihjel før toget nok en gang tøffer sørover igjen til Montpellier.

Så hva skal man finne på da ensom og alene i Paris? Sammen med kidsa sprang vi innom Louvre for å se Mona Lisa for å så gå videre, så et mulig gjensyn med museet er jo ikke en lusen idé.

Jeg rar RER'n til Châtelet og ergrer meg over at jeg befinner meg i Paris fullstendig blakk (ei uke ut i mars og utbetaling av studielån og pengelens...) og bestemmer meg endelig at dette blir en museumsdag og tusler forbi fristende butikker og restauranter mot Louvre. Men det er noe som er annerledes fra sist uke når jeg var der sist. Det står en dunge med litt for pynta japanske unge damer med gedigne og dyre kameraer utfor en område som nå er avsperra med sikkerhetsvakter og what not. Og etterhvert kommer det ut en og annen fashionista som alle strømmer seg rundt og knipser villt! Man blir jo litt nysgjærrig av sånt her da selv om jeg ikke har en ringeste anelse av hva som foregår, så jeg jeg venter litt, men etter 10 min og ingen kjente fjes, går jeg videre. Men rett rundt hjørnet hører jeg heftig knipsing, og ser en papparazzi kommer løpende og hopper på en scooter med kamera rundt nakken og følger etter en eller annen dyr bil med sota ruter. Jeg kikker inn til høyre og inn i borggården eller hva det nå er og ser et gigantisk telt som tar opp hele plassen. Her er det mer proffe folk med enda større kameraer, og i det jeg nærmer meg inngangen (som her var uten gjerde og sikkerhetsfolk! Lite smart de som sto 40 m unna...) strømmer fotografene/papparazziene seg rundt en syltynn, mørkhåra jentunge på ca 17 år som poserer for alt det er verdt.

André Leon Talley

Jeg har med meg kamera i veska jeg, men gidder ikke det der, men bestemmer meg for at jeg skal holde ut litt lengre her. Nå har nysgjærrigheten tatt overhånd. Etter noen minutter kommer det inn en strøken Citroën i samma stilen som den som kjørte avgårde i full fart tidligere, og alle strømmer til. Det står markert backstage på 2 innganger på teltet og denna kjøre helt opp til den ene. Hvor er jeg hen egentlig? Jeg følger strømmen og mens jeg venter går det en kis forbi med et inngangspass rundt halsen. "LOUIS VUITTON Automne/Hiver 2012?!?!?!?!?!!!!!!!!!!! "Dævven", tenker nordeningen da, og jeg føler meg med ett litt underkledd og litt opprømt. Kamera er nå ute av veska. Det ser dog temmelig ferdig ut, men så begynner det å røre på seg. Noen kommer ut, og jeg får snappa et bilde av André Leon Talley, aka 'moteguru' og godt kjent i denna bransjen, men må snu meg for å se hva alt det plutselige holoye bak meg var. Har jeg gått glipp av noe stort?!? Den svarte Citroënen var nå on the move, og alle løper og knipser i vei på de ihjelsota vinduene. Jeg ser på ei som ser litt skuffa ut og spør hvem det er. "Oh, that was MARC JACOBS...!" Jeg kjenner jeg blir litt kvalm. Bilen stopper. Den svære afroamerikanske moteguruen på nesten 2 meter vræler ut at de må stoppe, det er visst snakk om en lunch greie. Vinduet som er 1 meter fra meg ruller ned, og der var'n: Marc Jacobs. Men det eneste jeg får bilde av var haka hans og gliset til typen...Jeg er herved starstruck for første gang siden jeg så Cecilie Leganger som 14åring i London. Jeg trenger ikke mer. Jeg går fornøyd videre mot musée d'Orsay, Louvre hadde gitt meg nok for denne gang. (Når jeg forteller ivri som bare det om dette til mamma onsdag kveld, kommer hun med kommentaren: Sånn som du oppføre dæ etter å se han derre fyren, ville vært om æ hadde sett Moses!" haha...mamma...)

"Marc!! We have to do lunch...!!"

Det er bikkjekaldt og etter en alfor dyr kopp kaffe og en stykke loff med litt syltetøy til tilsammen 80kr går turen videre mot muséet.

Det er et syn dette stedet, og jeg mollkoser meg omringet av Cézanne, Renoir, Monet, Manet, Van Gogh, Gaugin, Courbet (fra Montpellier!) osv osv. Og etter en liten tur innom den skandinaviske delen for å se det ene bilde av Munch (som alle her tydeligvis uttaler helt på tryne), deiser jeg rett inn i en uflidd herremann iført en svart kappelignene greie, med hvitt hår som som står alle veier og med runde briller. Hvorfor skal man ikke bare gå på Odd Nerdrum i Paris da på en onsdag? Der slo klokka 14. Jeg har vært her i 3 timer. What next?!?!



TriNE

Musée d'Orsay

Hutt-te-TUUU - Æ FRYS!!!

Så, har dere fått med dere at det er bikkjekaldt? Folk går under, Europa i krise, det sner til og med i Sahara var det noen som sa. Og helt sikkert til mer enn éns glede, så er det ikke tropevarme her nede heller. Jeg legger ullstrømpa på radiatoren som nesten ikke gir fra seg varme før jeg går ut døra iført ullkåpa jeg kjøpte før jul, og når jeg kommer inn igjen er det rett over, rett på med læstan, tøfler på ekstra for å så tulle meg godt inn i et ullteppe.  Joda, jeg bor i Montpellier, og her var det -6 grader for et par dager siden.

I Lyon i helga var det derimot -15.
Surt kalles det.

JEG FRYSER. Og vet dere hva som irriterer meg mest? Det er ikke nødvendivis kulda og den fordømra Mistralvinden fra Russland som gjør hverdagen litt ekstra sur. Det er at det første alle sier er - og det har ikke vært et eneste unntak: " Men du som kommer fra Norge er vel vant til detta?!". 

La meg forklare forskjellen mellom Norge og Sør-Frankrike på vinteren, eller hvor du vil når du ikke er forberedt. I Norge eller i DK/SE for den saks skyld har jeg noe som heter vinterklær. Jeg har opptil flere stilongser i noe som heter ull og flice (i den rekkefølgen, det lærte jeg når jeg jobba i barnehage!). Jeg har vinterstøvler og jakker som tåler over 25 minus. Ikke noe problem!!! Her må jeg innrømme at jeg ikke har fyllt skapet med hverken ullgensre og luer. Jeg bor jo ved middelhavet, det skulle jo ikke være nødvendig, i allefall ikke lengre enn i et par uker MAX, så det takler jeg. Der tok jeg feil i år men greit. Men det som skiller oss, kjære franskmenn og andre nasjonaliteter som ikke har peiling på kulde er dette : I vårt herrens land Norge gjør vi noe helt utrolig som å: 

sette på varmen. 

Trine

2012 - januar har jaggu vist seg

Det er enda 58 minutter igjen av 31. januar og det skal telle. Jeg må si jeg egentlig er imponert over hvor mye man klarer å knø inn i en måned, men noen ganger er det mulig selfølgelig. Først og fremst så vil jeg påpeke at inngangen til det nye året gikk ganske så fredfullt for seg, sammen med hele familien for første gang siden jeg var 13 eller 14 år gammel. 

Familien Martinussen

Det var ikke så værst å gi familien en faktisk klem og ikke bare vente til samtalen endelig gikk gjennom da alle prøver å gjøre akkurat det samme. Så i med kjolen godt dytta opp og ned i boblebuksa, med 12 minus og klar himmel ønska jeg det nye året velkommen. Men etter rapportskriving uke, og hemmelig superfest for foreldre som tilsammen feira 160 år (da er perlebryllupsdag inkludert i regnestykke), to enda fullere kofferter, en liten stopp i Århus city, innlevering av rapport, en reise på 15 timer, kom jeg meg endelig tilbake til mine 14 kvadrat og sud de la France. Hvem hadde trodd at det hele var blitt savna, men det er jo blitt hjem da, så det var deilig å komme tilbake. Men denne gangen kom jeg forberedt: 

1. 1 stykk ny ekstern hardisk med (piiiiip)... La meg bare si at underholdingsmessig er jeg i allefall good-to-go til midt mars 

2. 1 stykk pakke fyllt av godsaker sendt til meg selv i posten. 

Pakken kom vel frem med alt sitt innhold selv med ene sida revna og at den faktisk så godt som var knekt 2 grunnet et par nugatti bokser for mye. Men hva skal man gjøre da? Jeg har en kollega her nede som spurte om jeg kunne ta med NUGATTI når jeg kom tilbake? Ble jo nesten litt stolt om man kan kalle det det over at noen i det hele tatt visste hva nugatti var her nede, og i tillegg valgte den over nutella. Han fortjente den. Så nå er jeg good to go for et par måneder med kaviar (pappa kjøpte en hel pakke med tuber), Läkerol og annen lakris, supper, hjemmebaka knekkebrød og what not. Topp altså. Men trenger jeg alt det der da? Jajaja, har allerede invitert til grøtfest på lørdag i 'orntlig norsk stil. 

Men eventfull ja, januar, på godt og vondt. Dog det egentlig har gått ganske stille og rolig for seg er andre som mulig har hatt litt mer i tankene. Jeg hadde akkurat skrudd av lysene natt til fredag når jeg kjente ei skarp lukt. Dattra til en brannmann har lært såpass at så står man opp å sjekker om det brenner! Så jeg skrur på lyset, men ser heldigvis ingen røyk fra noen steder. Åpner ytterdøra for sikkerhetskyld, men ingenting. Følger lukta til vinduet, men ser fortsatt ingenting. Det er nå jeg håper pappa ikke leser, for jeg gikk tilbake, skrudde av lyset og slokna tvert. Ingen fare, det var ikke blokka mi som brant, bare 5 BILER på parkeringsplassen som noen hadde tent på. Det forklarer også den væpna vakta med schæferhunden (?) utenfor inngangen vår. Jeg la forsåvidt ikke engang merke til dem før søndag morgen etter en lang søndagstur med Lorena. Jeg fikk også vite at noen har skikkelig kosa seg i jula med å rundstjæle ferietomme studenthybler. Er bare glad for det ikke inkuderte hjemme hos meg!!!

Men med nyoppdagede markeder, turstier, ny jobb og nye folk og fire par nye sko - lover 2012 bra. Så får vi se da hva som står neste på lista. Er litt spent jeg!

Trine*

Dette er en lang en. En personlig en.

Denne går litt utenom livet som det ruller i Montpellier. Den går tilbake sju år, og til Houston, Texas. 

"Det var en fin morgen. Det var bare meg og Jane hjemme, og den dagen skulle jeg være med henne i stallen for første gang. Alarmen sto på klokka 8AM, for det var en lang kjøretur fra Katy ut til ranchen hvor hesten og treneren ventet oss klokka 10. Bare oss to jentene. Karen var i Mexico på ferie sammen med søstra si, og Rachel hadde overnattet hos faren. Jeg gledet meg, men det var noe rart i lufta, jeg kunne bare ikke sette fingeren på det. 

Jeg hadde akkurat kravla ut av sengen når telefonen ringte. Det var Jorunn av alle mennesker. Jorunn som for øyeblikket var på utveksling i Spania med mannen på slep, som da også var nyforlovet. Hun startet forsiktig, spurte hvordan det gikk med meg og så videre som vanlig. Men det var noe i stemmen hennes. Hun skalv, jeg kunne høre det gjennom røret. "Det har vært en ulykke", sier hun. Hun trengte ikke si mer. Jeg avbrøt før hun fikk sakt mer. Det eneste som kom ut av meg var "ikke Marie?!?!?!". Jeg skrek det ut, for jeg visste det var sant. Jorunns stemme var nå gått over til gråt. Jeg beundrer henne fortsatt for motet, for å gi en slik beskjed. Jeg husker ikke annet enn at jeg ulte. Det kom lyder ut jeg aldri har hørt eller opplevd før eller etter. Pusten hadde vanskelig for å komme naturlig og etterhvert måtte jeg konsentrere meg om bare å puste inn, puste ut. Det tok en stund før jeg kom på at Jane i det hele tatt eksisterte. Den stakkars 12 år gamle jenta hadde helt garantert fått med seg at noe forferdelig hadde skjedd, men våget seg ikke ut av rommet. Så redd hun må ha vært. Men jeg kom meg ikke opp fra gulvet. Jeg fikk endelig kontakt med en venninne, og hun kom over og tok seg av jentungen. Jeg tror hverken Jane eller jeg noen gang vil glemme den morgenen."

Det var lørdag 29. januar 2005. Du døde 28. januar 2005.

Du skulle på en weekend tur til Tromsø sammen med Kristine. Dere hadde planlagt det lenge og fortalte ivrig om det på telefonen søndagen uken før. Dere skulle bo på hotell mener jeg og det var virkelig shopping og champagne på agendaen. Henrik hadde vært litt syk, og du ville egentlig ikke forlate når han var dårlig, men bestemmer deg for at om du i det minste kjører selv kan du dra hjem når du vil om han blir verre. Moren din og Tor-Åge sier du skal ta båten, at det er bedre, men bilen var pakket og klar, og dere tar avsted. Det er vinter og det er mye sne. Dere var kommet nesten halvveis når dere får sleng på bilen. Det kommer en annen bil i møte. Det går fort. En av dere dør i bilen, den andre i helikopteret på vei til sykehuset i Tromsø. Den andre bilisten får lettere skader. Og bildet av den smadrede blå Clioen er som brent inn i hjernen min. Det bilde som blir tatt før brannvesnet skjærer dere ut. Det bilde som blir publisert på internetsiden til en avis, skrevet av en journalist som ikke visste bedre.

Senere viser det seg at dere ikke er de eneste som mister livet på den strekka. Jeg tror jeg leste etter en forferdelig bussulykke på neste samme sted for en tid tilbake, at tallet på omkomne nå nesten er oppe i 50. Det får en til å tenke litt. 

I sju år har jeg tenkt på den dagen og den beskjeden. Hørt den om igjen og om igjen. Litt etter litt har det dabbet av, tankene om hvorfor og alt det der. Savnet som jeg har beskrevet mange ganger før vil nok aldri forsvinne, og det er heller ikke meningen, det har bare fått en annen form. Det er ikke lett å skrive dette ned, og se det så tydelig svart på hvitt. Men jeg ville dele et lite minne om Marie-Louise som alltid får meg til å smile. For det gjør så mange av dem. Det er slettes ikke bare minnene om den forferdelige lørdagen som følger meg. Det er så mye mer. Smil, erting, tårer, latter, frustrasjon, klemmer, og ikke minst kjærlighet. Og masse av det. Men også styrke. Jeg skulle ønske jeg hadde hennes guts rett og slett. Fy fader.  

Jeg husker en dag, det må ha vært på høsten i 2002 for Marie var høygravid med lille Henrik. Det var nydelig vær i Harstad og vi gikk nå i tredje klasse på Heggen Videregående. Vi hadde korøvelse på Bethel, men i pausen stukket av til hybelen min i Havnegata for å slappe av litt. Sakte gikk det dog, men den dama. Hun ga seg selv russenavnet Keiko, men det gikk ikke gjennom tilslutt. Hun hadde på seg en blå, fotsi dongerikjole, og ei hvit t-skjorte under, det blonde håret satt opp, øyenvippene 1 meter lang som de alltid var, og jeg husker bare hun var så utrolig vakker akkurat den dagen. Vi hadde glemt tida som vanlig og ble nødt til å "ile" tilbake til koret. Men den siste bakken skulle vise seg til å være det som gjorde dagen så minnerik. "Kvala treng hjelp på land, så dytt om æ ska komme mæ opp!", sier hun mens latteren ruller. Og jeg går bak og dytter. "DYTT!!". Nesten på linje med bakken selv gikk jeg, så lente hun seg godt tilbake og tok babysteg. Dette skulle utnyttes for alt det var verdt. Jeg kjefter og ler så vi nesten braker bakover begge to. Men til toppen kom vi. For ei dame!

Til deg Marie-Louise. Takk.