2012 - januar har jaggu vist seg

Det er enda 58 minutter igjen av 31. januar og det skal telle. Jeg må si jeg egentlig er imponert over hvor mye man klarer å knø inn i en måned, men noen ganger er det mulig selfølgelig. Først og fremst så vil jeg påpeke at inngangen til det nye året gikk ganske så fredfullt for seg, sammen med hele familien for første gang siden jeg var 13 eller 14 år gammel. 

Familien Martinussen

Det var ikke så værst å gi familien en faktisk klem og ikke bare vente til samtalen endelig gikk gjennom da alle prøver å gjøre akkurat det samme. Så i med kjolen godt dytta opp og ned i boblebuksa, med 12 minus og klar himmel ønska jeg det nye året velkommen. Men etter rapportskriving uke, og hemmelig superfest for foreldre som tilsammen feira 160 år (da er perlebryllupsdag inkludert i regnestykke), to enda fullere kofferter, en liten stopp i Århus city, innlevering av rapport, en reise på 15 timer, kom jeg meg endelig tilbake til mine 14 kvadrat og sud de la France. Hvem hadde trodd at det hele var blitt savna, men det er jo blitt hjem da, så det var deilig å komme tilbake. Men denne gangen kom jeg forberedt: 

1. 1 stykk ny ekstern hardisk med (piiiiip)... La meg bare si at underholdingsmessig er jeg i allefall good-to-go til midt mars 

2. 1 stykk pakke fyllt av godsaker sendt til meg selv i posten. 

Pakken kom vel frem med alt sitt innhold selv med ene sida revna og at den faktisk så godt som var knekt 2 grunnet et par nugatti bokser for mye. Men hva skal man gjøre da? Jeg har en kollega her nede som spurte om jeg kunne ta med NUGATTI når jeg kom tilbake? Ble jo nesten litt stolt om man kan kalle det det over at noen i det hele tatt visste hva nugatti var her nede, og i tillegg valgte den over nutella. Han fortjente den. Så nå er jeg good to go for et par måneder med kaviar (pappa kjøpte en hel pakke med tuber), Läkerol og annen lakris, supper, hjemmebaka knekkebrød og what not. Topp altså. Men trenger jeg alt det der da? Jajaja, har allerede invitert til grøtfest på lørdag i 'orntlig norsk stil. 

Men eventfull ja, januar, på godt og vondt. Dog det egentlig har gått ganske stille og rolig for seg er andre som mulig har hatt litt mer i tankene. Jeg hadde akkurat skrudd av lysene natt til fredag når jeg kjente ei skarp lukt. Dattra til en brannmann har lært såpass at så står man opp å sjekker om det brenner! Så jeg skrur på lyset, men ser heldigvis ingen røyk fra noen steder. Åpner ytterdøra for sikkerhetskyld, men ingenting. Følger lukta til vinduet, men ser fortsatt ingenting. Det er nå jeg håper pappa ikke leser, for jeg gikk tilbake, skrudde av lyset og slokna tvert. Ingen fare, det var ikke blokka mi som brant, bare 5 BILER på parkeringsplassen som noen hadde tent på. Det forklarer også den væpna vakta med schæferhunden (?) utenfor inngangen vår. Jeg la forsåvidt ikke engang merke til dem før søndag morgen etter en lang søndagstur med Lorena. Jeg fikk også vite at noen har skikkelig kosa seg i jula med å rundstjæle ferietomme studenthybler. Er bare glad for det ikke inkuderte hjemme hos meg!!!

Men med nyoppdagede markeder, turstier, ny jobb og nye folk og fire par nye sko - lover 2012 bra. Så får vi se da hva som står neste på lista. Er litt spent jeg!

Trine*

Dette er en lang en. En personlig en.

Denne går litt utenom livet som det ruller i Montpellier. Den går tilbake sju år, og til Houston, Texas. 

"Det var en fin morgen. Det var bare meg og Jane hjemme, og den dagen skulle jeg være med henne i stallen for første gang. Alarmen sto på klokka 8AM, for det var en lang kjøretur fra Katy ut til ranchen hvor hesten og treneren ventet oss klokka 10. Bare oss to jentene. Karen var i Mexico på ferie sammen med søstra si, og Rachel hadde overnattet hos faren. Jeg gledet meg, men det var noe rart i lufta, jeg kunne bare ikke sette fingeren på det. 

Jeg hadde akkurat kravla ut av sengen når telefonen ringte. Det var Jorunn av alle mennesker. Jorunn som for øyeblikket var på utveksling i Spania med mannen på slep, som da også var nyforlovet. Hun startet forsiktig, spurte hvordan det gikk med meg og så videre som vanlig. Men det var noe i stemmen hennes. Hun skalv, jeg kunne høre det gjennom røret. "Det har vært en ulykke", sier hun. Hun trengte ikke si mer. Jeg avbrøt før hun fikk sakt mer. Det eneste som kom ut av meg var "ikke Marie?!?!?!". Jeg skrek det ut, for jeg visste det var sant. Jorunns stemme var nå gått over til gråt. Jeg beundrer henne fortsatt for motet, for å gi en slik beskjed. Jeg husker ikke annet enn at jeg ulte. Det kom lyder ut jeg aldri har hørt eller opplevd før eller etter. Pusten hadde vanskelig for å komme naturlig og etterhvert måtte jeg konsentrere meg om bare å puste inn, puste ut. Det tok en stund før jeg kom på at Jane i det hele tatt eksisterte. Den stakkars 12 år gamle jenta hadde helt garantert fått med seg at noe forferdelig hadde skjedd, men våget seg ikke ut av rommet. Så redd hun må ha vært. Men jeg kom meg ikke opp fra gulvet. Jeg fikk endelig kontakt med en venninne, og hun kom over og tok seg av jentungen. Jeg tror hverken Jane eller jeg noen gang vil glemme den morgenen."

Det var lørdag 29. januar 2005. Du døde 28. januar 2005.

Du skulle på en weekend tur til Tromsø sammen med Kristine. Dere hadde planlagt det lenge og fortalte ivrig om det på telefonen søndagen uken før. Dere skulle bo på hotell mener jeg og det var virkelig shopping og champagne på agendaen. Henrik hadde vært litt syk, og du ville egentlig ikke forlate når han var dårlig, men bestemmer deg for at om du i det minste kjører selv kan du dra hjem når du vil om han blir verre. Moren din og Tor-Åge sier du skal ta båten, at det er bedre, men bilen var pakket og klar, og dere tar avsted. Det er vinter og det er mye sne. Dere var kommet nesten halvveis når dere får sleng på bilen. Det kommer en annen bil i møte. Det går fort. En av dere dør i bilen, den andre i helikopteret på vei til sykehuset i Tromsø. Den andre bilisten får lettere skader. Og bildet av den smadrede blå Clioen er som brent inn i hjernen min. Det bilde som blir tatt før brannvesnet skjærer dere ut. Det bilde som blir publisert på internetsiden til en avis, skrevet av en journalist som ikke visste bedre.

Senere viser det seg at dere ikke er de eneste som mister livet på den strekka. Jeg tror jeg leste etter en forferdelig bussulykke på neste samme sted for en tid tilbake, at tallet på omkomne nå nesten er oppe i 50. Det får en til å tenke litt. 

I sju år har jeg tenkt på den dagen og den beskjeden. Hørt den om igjen og om igjen. Litt etter litt har det dabbet av, tankene om hvorfor og alt det der. Savnet som jeg har beskrevet mange ganger før vil nok aldri forsvinne, og det er heller ikke meningen, det har bare fått en annen form. Det er ikke lett å skrive dette ned, og se det så tydelig svart på hvitt. Men jeg ville dele et lite minne om Marie-Louise som alltid får meg til å smile. For det gjør så mange av dem. Det er slettes ikke bare minnene om den forferdelige lørdagen som følger meg. Det er så mye mer. Smil, erting, tårer, latter, frustrasjon, klemmer, og ikke minst kjærlighet. Og masse av det. Men også styrke. Jeg skulle ønske jeg hadde hennes guts rett og slett. Fy fader.  

Jeg husker en dag, det må ha vært på høsten i 2002 for Marie var høygravid med lille Henrik. Det var nydelig vær i Harstad og vi gikk nå i tredje klasse på Heggen Videregående. Vi hadde korøvelse på Bethel, men i pausen stukket av til hybelen min i Havnegata for å slappe av litt. Sakte gikk det dog, men den dama. Hun ga seg selv russenavnet Keiko, men det gikk ikke gjennom tilslutt. Hun hadde på seg en blå, fotsi dongerikjole, og ei hvit t-skjorte under, det blonde håret satt opp, øyenvippene 1 meter lang som de alltid var, og jeg husker bare hun var så utrolig vakker akkurat den dagen. Vi hadde glemt tida som vanlig og ble nødt til å "ile" tilbake til koret. Men den siste bakken skulle vise seg til å være det som gjorde dagen så minnerik. "Kvala treng hjelp på land, så dytt om æ ska komme mæ opp!", sier hun mens latteren ruller. Og jeg går bak og dytter. "DYTT!!". Nesten på linje med bakken selv gikk jeg, så lente hun seg godt tilbake og tok babysteg. Dette skulle utnyttes for alt det var verdt. Jeg kjefter og ler så vi nesten braker bakover begge to. Men til toppen kom vi. For ei dame!

Til deg Marie-Louise. Takk.