For en dag. I går reiste jeg sammen med tantebarn tilbake til Paris etter ei herlig uke som var ganske så stille og rolig, men absolutt begivelsesrik i Montpellier! Men etter å ha fulgt mine to kjære fjortisser så langt jeg kunne på Charles de Gaulles flyplass i morges, hadde jeg 6 timer å slå ihjel før toget nok en gang tøffer sørover igjen til Montpellier.
Så hva skal man finne på da ensom og alene i Paris? Sammen med kidsa sprang vi innom Louvre for å se Mona Lisa for å så gå videre, så et mulig gjensyn med museet er jo ikke en lusen idé.
Jeg rar RER'n til Châtelet og ergrer meg over at jeg befinner meg i Paris fullstendig blakk (ei uke ut i mars og utbetaling av studielån og pengelens...) og bestemmer meg endelig at dette blir en museumsdag og tusler forbi fristende butikker og restauranter mot Louvre. Men det er noe som er annerledes fra sist uke når jeg var der sist. Det står en dunge med litt for pynta japanske unge damer med gedigne og dyre kameraer utfor en område som nå er avsperra med sikkerhetsvakter og what not. Og etterhvert kommer det ut en og annen fashionista som alle strømmer seg rundt og knipser villt! Man blir jo litt nysgjærrig av sånt her da selv om jeg ikke har en ringeste anelse av hva som foregår, så jeg jeg venter litt, men etter 10 min og ingen kjente fjes, går jeg videre. Men rett rundt hjørnet hører jeg heftig knipsing, og ser en papparazzi kommer løpende og hopper på en scooter med kamera rundt nakken og følger etter en eller annen dyr bil med sota ruter. Jeg kikker inn til høyre og inn i borggården eller hva det nå er og ser et gigantisk telt som tar opp hele plassen. Her er det mer proffe folk med enda større kameraer, og i det jeg nærmer meg inngangen (som her var uten gjerde og sikkerhetsfolk! Lite smart de som sto 40 m unna...) strømmer fotografene/papparazziene seg rundt en syltynn, mørkhåra jentunge på ca 17 år som poserer for alt det er verdt. |
| André Leon Talley |
Jeg har med meg kamera i veska jeg, men gidder ikke det der, men bestemmer meg for at jeg skal holde ut litt lengre her. Nå har nysgjærrigheten tatt overhånd. Etter noen minutter kommer det inn en strøken Citroën i samma stilen som den som kjørte avgårde i full fart tidligere, og alle strømmer til. Det står markert backstage på 2 innganger på teltet og denna kjøre helt opp til den ene. Hvor er jeg hen egentlig? Jeg følger strømmen og mens jeg venter går det en kis forbi med et inngangspass rundt halsen. "LOUIS VUITTON Automne/Hiver 2012?!?!?!?!?!!!!!!!!!!! "Dævven", tenker nordeningen da, og jeg føler meg med ett litt underkledd og litt opprømt. Kamera er nå ute av veska. Det ser dog temmelig ferdig ut, men så begynner det å røre på seg. Noen kommer ut, og jeg får snappa et bilde av André Leon Talley, aka 'moteguru' og godt kjent i denna bransjen, men må snu meg for å se hva alt det plutselige holoye bak meg var. Har jeg gått glipp av noe stort?!? Den svarte Citroënen var nå on the move, og alle løper og knipser i vei på de ihjelsota vinduene. Jeg ser på ei som ser litt skuffa ut og spør hvem det er. "Oh, that was MARC JACOBS...!" Jeg kjenner jeg blir litt kvalm. Bilen stopper. Den svære afroamerikanske moteguruen på nesten 2 meter vræler ut at de må stoppe, det er visst snakk om en lunch greie. Vinduet som er 1 meter fra meg ruller ned, og der var'n: Marc Jacobs. Men det eneste jeg får bilde av var haka hans og gliset til typen...Jeg er herved starstruck for første gang siden jeg så Cecilie Leganger som 14åring i London. Jeg trenger ikke mer. Jeg går fornøyd videre mot musée d'Orsay, Louvre hadde gitt meg nok for denne gang. (Når jeg forteller ivri som bare det om dette til mamma onsdag kveld, kommer hun med kommentaren: Sånn som du oppføre dæ etter å se han derre fyren, ville vært om æ hadde sett Moses!" haha...mamma...)
 |
| "Marc!! We have to do lunch...!!" |
Det er et syn dette stedet, og jeg mollkoser meg omringet av Cézanne, Renoir, Monet, Manet, Van Gogh, Gaugin, Courbet (fra Montpellier!) osv osv. Og etter en liten tur innom den skandinaviske delen for å se det ene bilde av Munch (som alle her tydeligvis uttaler helt på tryne), deiser jeg rett inn i en uflidd herremann iført en svart kappelignene greie, med hvitt hår som som står alle veier og med runde briller. Hvorfor skal man ikke bare gå på Odd Nerdrum i Paris da på en onsdag? Der slo klokka 14. Jeg har vært her i 3 timer. What next?!?!
TriNE
 |
| Musée d'Orsay |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar