lørdag 31. desember 2011

2011 - bare et par timer til

Godt nytt år alle sammen!!! Hadde vel egentlig tenkt å skrive det helt til slutt som normale folk, men ei. Jeg tar det beste først jeg. 

Jeg har ikke tenkt til å skrive et langt sammendrag av året som gikk, men man kan vel si at det har vært et år med mange opplevelser både på godt og vondt. Uansett hva som har skjedd, så sitter jeg på enden av 2011 og tenker at det var jammen ikke så værst selv med noen humper på veien, noen større enn andre. Jeg tror ikke jeg trenger å si at 22. juli 2011 kommer til å sitte stuck i hjerte mitt så lenge jeg lever, det er jeg nok ikke alene om. Og det er klart man har tenkt på alle de som har hatt en tom stol ved borde i jula. Jeg er i allefall utrolig takknemlig for at alle var til stede ved vårt. Mitt lille land -  min lille familie.

Verden gikk videre selv man nesten ikke skulle tro det, og nå sitter jeg her da, med middags duken 'pent' rulla til sides ved spisebordet i stua, med min hjemmelagede skjermedeler eller hva det nå heter, bøkene og macen for å avslutte enda et år med en eksamen, mens gutter som ikke klarer å holde seg til i kveld, skyter løs med de første rakettene(!) ute i 10 minus på en skyfri iskald himmel.
For dere som ikke har fått det med dere: dette er siste jula der frk Trine, ja dere hørte riktig, den siste jula der jeg kommer hjem etter å sittet innespærra på en lesesal den siste måneden før jul, eller stresser over at oppgaven ikke enda er ferdig mens vi skjærer juleribba. Ok, nå spiser vi pinnekjøtt julaften, men dere skjønner poenget! Aldri mer. Gjentakelser på gjentakelser om dette gjennom det siste året, mulig. Men etter alle dissa åra, har jeg behov for å poengtere at det snart er over. Bare en liten masteroppgave som sagt som skal på magre 80 sider på fransk, men pytt hva er vel det når man vet at snart er det over. Studentlivet over! Kanskje jeg burde roe ned på den praten, for om det går til hælsikke, så blir det litt pinlig...

Men nå er det altså bare noen få timer som gjenstår av 2-0-1-1, og kvelden skal feires i rolige strøk, AKA isbadestranda sammen med familien etter et overdådig måltid som vi garantert ikke klarer å spise opp. Kalkunen har allerede stått i ovnen siden i går kveld, så det lover godt. Jeg gleder meg, og jeg gleder meg til det nye året. 

Så til mine venner, jeg kjører på med gjentakelser i dag: 

Jeg håper at 2012 ikke blir mindre enn et år fylt med lykke, opplevelser, tårer av den gode sorten, kjærleik og alt annet som kan stappes inn! Jeg sa at 2012 skulle bli mitt gull år, og jeg deler det gjerne. 


Godt nytt år! 
Trine 

tirsdag 20. desember 2011

Reisefeber - en komparativ analyse av to reiser

Ikke vet jeg hvor mange centimeter over havet vi nå befinner oss én time etter avgang fra l'Aéroport Charles de Gaulles i retning Oslo, men jeg tror jeg holder meg innendørs til vi er vel landet på Gardemoen. Reisa starta tidlig en torsdag morgen i lugn och ro, men den lille spaserturen på 5 min fra Hôtel Particulier, et trivelig Bed'n Breakfast - dog uten nå Breakfast(?) - til Gare de Lyon for så å busse frem til CDG terminal 1 hvor streikerne ikke hadde funnet veien. Jeg tør nesten ikke si høyt at det har gått så godt som smertefritt, for dagens reise har ikke engang kommet halvveis!
Anyways, jeg kom til å tenke på 2008 og den samme herja ruta. Jeg må jo først og fremst legge til at da jeg den gang forlot vakre Montpellier, hadde jeg med alt pikk-pakk som ikke allerede var sendt i de 7 collissimo pakkene i forveien. Jeg var tidlig ute, tok toget direkte til flyplassen fra MTP for å slippe unna togskifte og for at det vel rett og slett er det mest logiske? Jeg ankommer terminal 2 og ser meg ganske så fornøyd med at jeg hadde tiden med meg. Jeg går til l'Information og blir litt stolt av at jeg da uten problemer kunne spørre hvor skulle hen for å fly hjem, og at jeg forsto kvinnens retningsbeskrivelse. Jeg tusler i et normalt tempo til 2a, en god spasertur på et kvarter, men blir så litt forvirra og nervøs når jeg ikke ser noen indikasjon til SAS eller Norwegian... Jeg spør en mann. Han ser på meg med et litt bekymret blikk. Mademoiselle, c'est pas A, c'est UN!!! Fulgt av LØP! KØDDER DU?!?!? Jeg løper, med 2 kofferter, en gitar, søvnløs og trist for å reise fra nye kjente og kjære samtidig med hjemlengsel. Endelig er jeg der: ingen andre mennesker i sikte. Damene ved skranken ser på meg med et blikk sin bare sa mmmmhmm. Overvekt. 10 kg?! F...... Gå over til andre siden av gangen, betaler, tilbake for å vise samme dama kvitteringen hun akkurat skrev ut for så å løpe oppover, bortover, sikkerhetskontroll, navn blir ropt opp, DER! Ordna sæ. Jeg skal bare ta av meg mitt nyinnkjøpte grønne pashmina skjerf når jeg oppdaget at både headsett og skjerf er borte. "FA-EN-I-HÆ-LVE-TTE!!!!" bryter det ut av denne fortvilte og slitne nordlendingen, som så skjønner at for første gang på et halvår kan 99% av de rundt faktisk forstå hva jeg sier.
Jaja, analyse ble det kanskje ikke, men jeg kan vel si at jeg heldigvis har sluppet unna det stresset der denne gangen. Heller stakk jeg og ei venninne til Paris et par dager i forveien, checka inn kofferten med 20gr i overvekt etter en stress fri tur fra MTP til gate, og nå vet jeg med 100% sikkerhet at skal du til Norge fra o'-stooore CDG, er det fra terminal 1.

TriNe
PS: Bare en liten kommentar til det som ble skrevet i lufta. Når jeg landet på Gardemoen og nesten var fremme ved baggasjebåndet og tax-free-en kommer det en høy repeterende lyd sammen med: "Brannalarmen er aktivert, vennligst finn nærmeste nødutgang og evakuer"! Det tok ikke så mange minuttene før man igjen kunne gå inn igjen, men det kan godt tenkes at det var et par heldige smugler sjeler som var takknemlig, og mulig årsak til den ellers lite hyggelige alarmen.
Velkommen tilbake til Norge sier jeg bare!

søndag 18. desember 2011

Da hjerte stoppa et lite sekund

Vi sitter på toget på vei til Paris, Lorena og jeg. Klokken har akkurat passert 12, og vi forlot Montpellier i solskinn og 10 grader. Jeg har lengtet etter snøen så lenge nå at det nærmest verker i kroppen. Det er en tunnel, når vi kommer ut dytter Lorena til meg og jeg løfter blikket og ser ut: hjertet mitt stopper et lite sekund. Sne OVERALT!! Vi klarer ikke se bort, vi blinker, en ny tunnel, og igjen er alt grønt. Solen tittet igjen frem. Snart er vi Paris, men om ikke lenge er denna dama tilbake i Nord, og kan nesten ikke vente til tirsdag.




TriNE

onsdag 14. desember 2011

Slutten på Tyllas intern experience!

I morgen er dagen altså. Siste dagen som praktikant på Les Relations Internationales. Det er temmelig sprøtt, for tiden, som jeg så mange ganger sier løper av sted, og nå er jeg snart på vei hjem til jul etter et semester som jeg kan si meg temmelig fornøyd med. Jeg har kollegaer som er imøtekommende, nysgjærrige og gavmilde, og jeg er ganske så sikker på at jeg har lært mer dette halvåret enn mange år på universitet. Topp folk ellers, og herlige minner. Kor helger, Quiz-nights, Barcelona, Cassis, konserta, håndball kamper etc... Har også på en eller anna måte klart å bli omringet av tannleger. Go figure! Yeye mooshy-mooshy, men det må jo sies! Jeg hadde jo bestemt meg for at dette skulle være mitt år. Dagen jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått plassen her nede, gikk jeg rett og kjøpte en gul almanakk - gullåret skulle den representere. Og greit, med det mener jeg ikke at det er det året jeg skal få alt på gullfat +++ For det er jo sant det de sier: vil du ha noe må du jobbe for det. Noe riktig må jeg jo ha gjort, for det ser ut til at jeg kommer til å fortsette på det prosjektet jeg har jobbet med her når jeg kommer tilbake.  
Og det lika vi! 

Men nå ser det ut til at alvoret starter. Master liksom?!?! SHIT spør du meg. Og etter da? Vel, tekninsk sett, så begynte gullåret når jeg endelig fikk rævva mi hit ned, så det betyr altså at det skal vare til september neste år...? Hva kommer så? Skal jeg bli værende? Dra hjem? Men så kommer det store spørsmålet da: hvor er hjem? Oslo? Trondheim? Nord-Norge? Stockholm? Århus? Køben? Montpellier? Hakke peiling, og det er egentlig helt greit. Nå er iallefall julekjolen og de fleste julagavan kjøpt inn, kofferten langt fra pakka som vanlig, men denna dama er snart på vei hjem til jul.Og hvilke fantastiske ting venter på meg der? Åh joda, nå skal dere høre: 

1. CAPITAIN MORGAN. 

2. En dusj med varmtvann - MASSE varmtvann!!!!!!

3. SENGA MI!!! Med-med-med (ble litt ivrig av bare tanken) dobbeldyna mi som bare har venta på meg det siste halvåret

4. En faktisk komfyr. Sist jeg var her var jeg nok enda mer sjokkert, men det er lite jeg har klaga over så mye som det faktum at det ikke finnes på de fleste hybler/leiligheter her nede. Helt sykt. Hva er greia liksom?!?! De har jo ikke engang Grandiosa her nede så muligheten for fulle nordmenn som brenner ned hus pga fyllepizza kan jo ikke være årsaken. 

5. Klemmer. Denne burde kanskje stå som nr 2...Men ja du hørte meg. Greit, her man hilser med veldig hyggelige bisous som jeg faktisk er en fan av. Men en real klem er det serriøst manko på. Dere er herved advart my friends, klemming kommer til å foregå i store mengder og det er det bare å akseptere!

6. Lukta og smaken av Norge. Hah, og nå snakker jeg hovedsakelig om Nord. Så rein luft som det er der oppe finnes ikke overalt. Og smaken. Nå bor jeg forsåvidt i et kulinarisk paradis, så det er ikke  alt som mangles. Men den blå Mills kaviar tuben, litt større valg på brød fronten for eksempel, og ja... Reint vann? Mye snakk om vann her ser jeg, men det er et faktum. VANN.

Jeg ser jeg kunne fortsatt en evighet. Men faktum er vel den at det er ikke likt overalt gitt. Folk og fe savnes. Så det skal bli godt å komme hjem. Aller først er det sef de obligatoriske hade og god jul greiern som skjer her da, en liten svingom Paris, så : JOYEUX FÊTES TOUT LE MONDE!!!!!!!



fredag 9. desember 2011

Priorities - important stuffs


We're back here again - Christmas and the inevitable exam period. Ok, I don't have the same stress as others during this time, as I will NEVER AGAIN have a school exam, I do however have a tiny little intern rapport and something called a Master thesis to struggle with. Men pytt, ordne sæ! And you would think that after all these years as a student, I would get my act together and actually do something, but I have to say I'm enjoying this whole work period too much... I will get there, mark my words, even though procrastination thou name is Trine, I always seem to get through it somehow.

But as I'm not doing what I should, let's get down to business and talk about... nonsense. There are some things worth fighting for, I hear that, but I have to say, peoples, get a grip! First of all a little comment to the Norwegian newspapers: I don't give a SH...(!) about the two 'poor' Norwegian mercenaries and their 'terrible' conditions in Congo where they serve a sentence for murder. Daily updates? Seriously? And the obsession to inform that this and this celebrity in Hollywood is half Norwegian, and how much our crown princess' shoes cost. I read it all of course, I'm far away from home with no TV, so I got it all covered (!).

But further more, my own priorities. Well, I'm actually not completely dissatisfied with the decisions I've made for myself these last couple of years. The whole moving to Denmark and starting at the University of Aarhus was probably the best choice I've made for me in a very long time. 'Cause for the 1st time in my life, what I'm doing is actually inspiring. How about that? And considering that I'm still in a tiny little disagreement with the pervious educational establishment, I couldn't have left in on a better time. Inspired, who would have thought? But inspired enough to sit down, write my damn rapport and enjoy Christmas like a normal human being? Apparently not. Would that mean that I'm a sadist? Tormenting myself having to pull all-nighters and increasing my stress level to a 1000 when it all could have been avoided? Why stop now? Only 6 (?) months to go, I might as well finish in the same way as always.

Priorities, what are we talking about really? There are so many of us choosing Christmas and presents over much more important things. It's kind of pathetic that Norway as a country have been so occupied by the lack of BUTTER for the holiday, that even the world media is talking about it! Is there really nothing more important to cover in the media than that? Butter?!?!?!??! As a Norwegian to the bone, though with a little international twist, I have to say I'm not just a little bit embarrassed by this. Are our problems really that trivial that the lack of butter wins the first page of several major newspapers? Oh, well, I'm just gonna watch an other episode of 30 Rock and then open the book that's been staring at me for weeks covered with just a little bit of dust...maybe i should go to the store to buy...SEE!!! Damn it.


tRINe