Advent - the french way?

So folks, Christmas is upon us again. It's everywhere, you can't avoid it! And for the fourth time in my life - which is really not such a bad number considering - I won't be preparing house in that ol' traditional way. You know, even though you are completely aware of the fact that the whole world doesn't do it 'the norwegian' style, it always manages to surprise you. So here I am, listening to norwegian christmas carols, lighting the first candle of four, because it is in fact the first sunday of advent, and ya'll don't even know what it is!! What to do??? I guess the French has their traditions, but when I was rushing to get to the city center tonight to look at the lighted christmas tree...!! And then.... no. Nothing. It was there, but still dark and gloomy. My friend gave me this look. Aww Trine, it'll happend soon...omg, good thing I just turned 28, right? Somebody told me however that they light all the christmas lights on the second of december. WHAT? That makes no sense what so ever! Maybe it's because it on a Friday, I don't know. But ok peoples, so these are some the things I miss about advent : 

1. The lighting of the tree - so consdering that I'm from a smaaaaaaall town, we all gather up at the community center or what the h... you call it in English. And at 18, everybody meets outside where it's pitch black with only the snow to light up the street. There we light the Christmas tree with all the children surrounding it singing stupid, playfull and wondrefully traditional christmas carols. And when everybody is cold enough, we gather up inside where we have pepperkaker and gløgg and a Julenisse (look that up!) that hands out small gifts to all the kids. 

2. The fact that it feels and smells like winter. I'm really just not getting use being outside with the sun shining, where palm-trees are decorated with cotton to look like snow, and people walking around in t-shirts.  (ehm yeah, not really complaining about the sun part though...)  

3. JULESTJERNA - the Christmas star. Ever since I was a little girl, I always looked forward to the day when my mother placed the star in my window. I had trouble sleeping for days, I hated the fact that is was a light, but don't think I ever asked her to turn it off. It's a symbol you know? But ok, enough of the mooshy-mooshy, so they don't have the stars here, tant pis as the French say, I made my own! 

But to be quite honest, yes, I miss our traditions and how we do things, but I seriously love that fact that I'm here experiencing all the crazy the French are doing here too. They've got some cool stuff going, but I'm still coming home for Christmas. Oh yeah, and isn't it great, it's not even the 1st of december...

Eighter way, now I got my star, and my mum just sent me a chocolate calender(!) - I'm gonna be just fine ;) Miss moody, out!

triNe

Grief

To grieve someone doesn’t just mean to cry or to mourn endlessly. It doesn’t mean that life doesn’t go on. It does not necessarily mean that we don’t accept the fact that this person is no longer…anything.

To grieve to me, is when I think about the memories that include the people I cared for with joy mixed with sorrow.  
To grieve to me, is the fact that no new memories with them will ever be created.  

To grieve to me, is that I can no longer pick up the phone and tell you what stupid stuff I did yesterday, and all the other nonsense!
To grieve to me, is having to talk about you in past tense.

To grieve to me, is the fact that I am the one who will see your child grow up, whereas you won’t. 
To grieve to me, is that I can never again tell you that I love you.

I miss you.   


Marie-Louise 
14.11.1983 - 28.01.2005

trine

Tyllas dansende flamingoer is going international

Etter et par kommentarer fra folk og fe som utrolig nok ikke kommer fra Noregs land, som da derfor ikke forstår en døyt av hva som blir skrevet her, har jeg bestemt meg for at det går mot internationale tider. Jeg kommer dog ikke til å skrive bare på engelsk heller selv om det sikkert hadde vært mye mindre pes, men ja, en english version vil da forekomme til tider så lenge som jeg gidder. Så som en første:

Peoples, I'm going international. And as my 'intro' says, this is a blog where there will most likely be a lot of misspellings and mix of languages where I write about stuff that happens on the everyday basis or just stuffs that facinates me. And no, there will not be a version français!

tRinE

En regnværsdag

Det regner. Og som Forrest Gump sa det så godt i filmen, så kommer det alle veier fra. Nedenfra og ned, sidelengs og baklengs, og noen ganger så regner det pinadø også nedenfra og opp. Jo, paradis har tydeligvis trengt en vask. Men det trenger nøvendigvis ikke å bety at alt stopper opp. Som en ekte nordmann sier: "Det finnes ikke dårlig vær kun dårlige klær" som min kollega fra Niger minte meg på her om dagen. Det jo helt sant, og jeg og min gule regnjakke sier bare bring it! Så selv i regnet (som ikke ser ut til å stoppe med det første) så hoppa vi på bussen til Bacelona! Heldivis var det bare litt duskregn og ellers skyer, slik at vi slapp å trave rundt i det gotiske kvarteret søkkvåte, og det eneste jeg kommer til å si om La Rambla eller hva den nå heter den gata(?) er at jeg ble ikke ferdig. Masse å se fortsatt, jeg ble faktisk litt betatt. Så det er bare å si fra, så blir jeg med tilbake jeg selv på en regnværsdag.

Men ja: regn. Jeg liker faktisk regnet jeg, så lenge jeg er inne kan det buldre og pøse ned som bare det. For buldre har det, og lynet har hatt mer enn én dans på himmelen i løpet av de siste ukene. Så da er det bare å tenne lys, snike seg godt under teppe, med en varm kopp kakao i hånda og høre på Tor som svinger heftig rundt med hammern!

Men november. Mye som skjer i november. Det virker som at alle har bursdag, alle får barn, til og med jeg nærmer meg min 28 ende festdag. Tenk det! Helt merkelig egentlig. Men jeg digger det. Jeg digger den tida jeg befinner meg i. Jeg vet litt mer om hvor veien min skal gå hen. (Jeg sa litt vel å merke, skal ikke ta helt av her!) Men det er deilig. Vennene mine her nede ser på meg med sånne stakkarslige øyne når jeg forteller hvor gammel jeg er og blir, og er rask med å fortelle "at jeg overhode ikke ser så gammel ut"! Kanskje jeg har nevnt dette før, men det er jo sånn. Jeg ler bare. For meg spiller det liten rolle! Jeg liker at ansiktet mitt er blitt mer markert. Jeg har blitt mere rolig, trenger ikke hevde meg hele tida (bare litt ;) ). Så jeg sier bare TAKK OG LOV for at jeg hverken er tenåring eller i begynnelsen av 20 åra for fy fader for ei slitsom tid. Og nå med to fjortiser i familien, så legger jeg bare til: lykke til på reisa!

TRiNe