Ms Trollfjord del II

Blir det riktig å skrive det da når jeg faktisk har kommet på land allerede? Det ble 11 dager denne gangen og gitt, men det syns jeg faktisk var lenge nok for å være helt ærlig. Iallefall for nå. Men det var en topp tur. Men la meg bare få poengtere at det virkelig hadde sine utfordringer. Altså, selve jobbingen i seg selv var jo jobb som vanlig bare med noen ellers uvante twist man ikke opplever på land, men det er mye som følger med på slike steder. Først og fremst kan man ta det at man bor som regel i en lugar som er mindre enn de flestes bad og som deles med en person til. Og som i mitt tilfelle, kom jeg på sist og måtte sove i øverkøya. Denne gangen kan jeg vel egentlig bare si at jeg var heldig, for jeg fikk en av de største: Wohoo! Men utfordring b, room-mate -> klaff eller kræsj er jo det store spørsmålet og her må jeg bare si det var som det var. Vi møttes egentlig temmelig sjeldent. Det var et sted mitt i mellom.

Men ja, de oh stoore utfordringer med jobben på Hurtigruta. Om det ikke hadde vært for disse smågruppene som er usedvanlig hyggelige, som faktisk etter et lengre opphold inviterer deg til deres hjem om man skulle være i nabolaget hadde det ikke vært verdt strevet. Det og topp kollegaer og utrolige reisemål. For én ting er sikkert og visst: Det har sine utfordringer. Men er det rart med tanke på at man er isolert på en båt over en lengre periode? Og det er klart, man får et innblikk i mange menneskerts liv; både passasjerer og kolleger, deres vaner og uvaner. Og noen gang blir man rett og slett overraska over hva man finner.



Så hvorfor er folk da villig til å jobbe på HR eller noen andre cruisebåter for den saks skyld? Denne reisa oppover norskekysten er mildt sagt helt magisk. Og det at både passasjerer og de ansatte får frysninger og mister pusten ved synet av Geirangerfjorden, Trollfjorden, Lofoten, Tromsø og alt inn i mellom forstår jeg godt. For det er vakkert. Man skulle kanskje ikke tro det, men vi bor faktisk i et ganske heftig land. Og i finvær: da koser vi oss med unaturlig mye god mat og topp folk!.... Så de små lugarene og de merkelige utfordringer man kanskje møter underveis, kom dere bare. De gode minnene overgår alt

.

Så takk for denne gang, både kollegaer og passasjerer, jeg kommer tilbake neste år!!







Og sist men ikke minst, min nye BFF ----->