Hvordan få studentbevis ved Université Montpellier III

Når jeg søkte til Uni i MTP var jeg inneforstått om at saker og ting kom til å bli litt komplisert. "Det franske systemet" sa alle, "det er håpløst!". Jeg kan med sikkerhet si at jeg nå forstår helt og holdent hva de mente med det. I Norge, eller i allefall på NTNU foregår det meste online. Registrering, informasjon, innleveringer, omtrent alt er elektroninsk. Det er et tekninsk universitet. Du får semesterkortet sendt i posten og etter det er det vel ganske enkelt. Men Bienvenu en France! Først og fremst er det vel ingenting som heter informasjon på engelsk for de som uheldigvis ikke snakker flytende fransk. For det andre er det papirarbeid. Her tenker man ikke nødvendigvis på miljøet og gjenvinning.
Så er det Madame Antoinette Del Castillo. Vår alles kjære madame del Castillo som får vår internajonale seksjon ved NTNU til å virke helt fantastisk! Hun er ene og alene ansvarlig for alle ERASMUS studenter her. Før du ankommer MTP får du tilsendt et stort brev me info (sef en måned for sent for endel saker), og inskriptsjonspapirene. Dette, sammen med kopier av pass og div, litt penger for kortet osv og 2 passbilder tar du med deg med god tro at dette går vel kjapt og greit. Nei.

Første forsøk:
Jeg var tidlig ute, men satt ute i gangen som eneste ikke tysker i kø i nesten en time før ting i det hele tatt begynte å røre på seg. Så var det endelig min tur. Da jeg ko inn hilste hun kjapt og tok imot papirene mine skreiv nå kjapt på data'n og sire beklager, men du mangler en kopi (gjelder ikke om du har kortet i handa, kopier tar de ikke for å hjelpe i der må en jo forstå!)og har du ikke eksakt 4€ og 57 centimer kan du ikke betale i dag - jeg skriver en mail. Jeg har ikke ansvaret for pengene ----------- + et VIRRVARR av sinnsykt kjapp fransk som jeg ikke hadde sjans til å forså og som lignet mer på brrrrrrrrrrrrrrrrr endt med "forstår du? Flott, hade bra, neste!". HÆ?!?!?!

2. forsøk:
Jeg hadde alle papirene klar, alt var kopiert og i permen lå det eksakt 4€ og 57 cent. Vi venter. Vi venter. Hun dukker opp. Alt tar tid. Jeg går endelig inn. Hun ser på papirene, smiler sitt vakre smil, sier flott, og gir dem tilbake. Jeg forsøker å gi henne pengene og forstår lite, igjen, men får klar beskjed om at det ikke er mulig idag heller, for han som kan ta imot mine hele 4€57cent ikke er der i dag, så jeg får kommme tilbake en annen dag. Men om jeg fikk tak i en sjekk eller noe som heter en mandat cash fra Posten, var det bare å komme tilbake.

GREIT!!!!!!Jeg drar til posten. Jeg venter i 30 min i kø. Jo, jeg vil gjerne kjøpe en mandat cash på 4€ og 57 centimer. "Selvfølgelig. Men du vet at det koster 6€ for sjekken?". Jeg sier høflig nei takk og forlater postkontoret med 3 ord: Mmd Del Castillo kan brenne!!!!!!!"

3.forsøk:
Gode venna. Etter et par glass vin på middag sammen med noen franske venner, forklarer jeg min frustrasjon til mine franske lyttere. En reiser seg opp, henter sjekkheftet sitt (joda, det eksisterer fortsatt) og skriver ut en skjekk til meg på akkurat 4€ og 57 centimer. Rémy har da altså betalt for min franske utdanning.

Det tok altså nesten 3 uker å få levert de fordømra papirene. Det er viktig det vet dere. For uten student nr får man ikke bruke datamaskin, ikke kjøpt billig student mat, lånt pensum, så rabatter og resten som følger med. Så nå ordner det seg!!!Nei? Det tar opptil 2 uker før det er ferdi? Det er tydeligvis en svært komplisert prosedyre. Du får altså kortet i form av et A4 ark, der bildet ditt er stiftet fast, og der du etterpå må klippe kortet ut selv og kjøpe en liten folder til det ettersom det er i nærmest pappform. Og Voilà, du er student på Uni MTP!!!!!!

Det setter ting i litt perspektiv, non?

En Nordmann i Frankrike i 2008

Da jeg søkte på universitet i Montpellier i sør-Frankrike ventet jeg i spenning på svar og tilslutt i spenning på å dra avgårde. Universitet i Montpellier er et anerkjent universitet som går så langt tilbake som til 1500(?), så iveren godt blandet med litt skrekk om å få muligheten til å ta del i dette var ganske sterk. Det var da.

Nå er det altså én uke siden det akademiske skoleåret 08/09 startet, og min tredje uke som ERASMUS student ved Paul Valéry III.

Mitt første inntrykk av fakultet var ikke så værst, men med tanke på at campus er omringet av piggtråd og at flestparten av bygningene er typiske 60-70-talls klosser, ble jeg ikke umiddelbart imponert. Men på den andre siden er et flotte parkområder og andre møtesteder som blir brukt flittig av studenter og professorer. Det er tom fontener rundt omkring for å skape litt stemning, dog full av alger og annet av ugjenkjennelig opprinnelse...

Mitt andre og meget viktige møte, var selfølgelig med et av flere av universitetets fasiliteter i Bâtiment F(hvor de hadde stuet alle ERASMUS studentene de første 2 ukene). Det er virkelig et mysterium, men ofte er do-seter i Frankrike helt non-existing!! Det finnes ikke. Om det er noen som stjæler dem eller om de bare forsvinner i lufta er et mysterium.(Men det at folk har en ting for do-seter er jo ikke helt ukjent i Noregs land heller da, etter et visst gullfisk-do-sete-tyveri på Brukbar for en tid siden). Men en annen opplevelse har i ettertid skyggelagt litt mangelen på do-sete mysteriumet. For en tissetrengt formiddag måtte jeg søke ned til toalettet i Amphi A. Det var et rom. Det var et hull i marken. Trenger jeg å si mer? Jeg ble yderskt fascinert at disse faktisk eksistere, og for å være ærlig litt kvalm.